I forbindelse med helgas håndballfest satte Altaposten fokus på topping av lag, en intern og voksenstyrt rangering som forsterker skillet mellom gode og dårlige spillere i ung alder.

Lagidrett er en fantastisk arena for å lære verdien av felles innsats og samhandling, men i det øyeblikket barn og ungdom blir plassert varig på sidelinja, kan det samme fellesskapet fortone seg som en fiende.

En fiende som tapper unge og sårbare mennesker for både selvtillit og idrettsglede, en følelse som neppe forsvinner når selve kampen blåses av. Sporene kan sitte lenge i et ungt sinn, noe mange voksne kan skrive under på. Det finnes nok av vitnesbyrd på benkesliting i yngre år, der følelsen av mestring får en knekk. På et tidspunkt i livet der de fleste trenger oppdrift.

Trenere og ledere har et stort ansvar for å påse at lag på aldersbestemt nivå ikke blir et sted for A- og B-spillere, der man dyrker vinnerkultur på bekostning av kollektivet. I den grad trenere og foreldre ikke klarer å ivareta kjerneverdiene og fremme idrettens ånd, har klubben et ansvar for å sette foten ned.

Vi tror det handler om holdninger, nærmere bestemt et valg mellom kortsiktig gevinst og langsiktige resultater basert på et ønske om å spille hverandre gode. Det skjer ikke over natta. Det gjelder å se individene og finne egenskapene som gjør at teamet fungerer, at brikkene passer sammen. Det betyr ikke at naturtalenter skal holdes tilbake, men at de skal forstå at ingen lenke er sterkere enn det svakeste ledd. Det gjelder for idretten, men også på mange andre områder i livet. Idretten er en ekstremt viktig arena for opplæring og sosialisering, noe som også gir stort ansvar.

I det lange løp kan en spiller med humør og positivitet være like viktig for laget som en måljeger. Å skape en treningskultur handler selvfølgelig om å sette mål for fysiske parametre som kondisjon og teknikk, men vel så mye om å skape samhandling på og utenfor banen. Trivsel er en grunnleggende føde for  motivasjon, ambisjoner og resultater – og en god trener må ha evne og empati til å se de ulike behovene i en gruppe. Deretter gjelder det å finne miksen som inkluderer alle og skaper rom for utvikling og prestasjoner.

Det er ikke uvesentlig hvordan en seier innkasseres. Den smaker mye bedre når absolutt alle har bidratt for hverandre – og alle jubler helhjertet sammen. Da vil man også stå sterkere når det kommer et tap i ny og ne.