Regjeringens forsiktige forsøk på å myke opp arbeidsmiljøloven blir i morgen møtt med et samstemt brøl fra norsk fagbevegelse. Muskelspillet og skinnangrepene som vil utspille seg mellom klokken 14 og 16 er både forventet og forhåndsprogrammert, basert på politiske markører som ikke er enkle å flytte på.

Det er ingen liten mobilisering det dreier seg om når tre giganter som LO, YS og Unio inviterer til politisk streik. Da blir det en landsomfattende synliggjøring av grenseoppgangene i en vernelov som er det nærmeste vi kommer «hellig» her til lands. I 17 av 19 finnmarkskommuner blir det høylytte besvergelser, blant annet i Sentrumsparken i Alta.

Det er ingen grunn til å tvile på at engasjementet er genuint og at temperaturen er høy, men at forslagene til endring representerer et sjokk og en brutalisering av arbeidslivet, fortoner seg som retorisk oppvarming for å komme i den rette stemninga. I regjeringens plattform ble det nemlig i klartekst varslet om at ambisjonen var å utvide adgangen til bruk av midlertidige ansettelser, i tråd med den prinsipielle tilnærmingen partiene gikk til valg på.

Det ble imidlertid samtidig knesatt at regjeringen vil beholde faste ansettelser som hovedregelen i arbeidsmiljøloven, og det er relativt små justeringer som blir foreslått. Den utvidete adgangen til midlertidige ansettelser øker riktignok til ett år, men riset bak speilet er blant annet karantene hvis ikke arbeidgiverne mener alvor. I forslaget er det også på det rene at regjeringen ikke ønsker at arbeidstakerne skal pålegges mer overtid eller søndagsjobbing, men lander på forsiktige formuleringer om mer åpenhet og fleksibilitet.

Det koker dermed ned til at regjeringen kjører sitt pliktløp for å følge opp innholdet i plattformen, mens fagbevegelsen svarer på refleks ved å oppfatte dette som er massivt angrep på arbeidsfolk. Det er et kjent rollespill, og selv Arbeiderpartiet har fått smake på fagbevegelsens enorme makt når opparbeidete rettigheter blir truet. Spørsmålet er om det er verdt det. I virkeligheten ble nemlig Arbeidsmiljøloven modernisert for åtte år siden og det finnes ganske så romslige dispensasjonsordninger for å skape ønsket fleksibilitet. Det «brenner» ingen steder og det hadde vært mulig å satse på større grad av dialog og kunnskapsbasert innhenting av av fakta, blant annet når det gjelder effekten av midlertidige ansettelser. Hvis vi forstår agitasjonen rett, er det et ønske om mer effektivitet og lansiktighet i begge leire. Alle ønsker omstilling for å være bedre rustet for en ny tid, der det mest sannsynlig vil være ønsketenkning med større grunnbemanning i de fleste bransjer. Ender vi opp med en generalstreik i løpet av året, er det naturligvis vanlige folk som får svi når markørene skal dyttes noen centimetre.

Forslaget om mer desentralisert makt for å finne mer treffsikre og tilpassende løsninger er i utgangspunktet en god tanke, men det forutsetter at arbeidstakerne får nødvendige avtaler og dermed den trygghet og forutsigbarhet som er ønskelig. Blant 200.000 med midlertidige jobber finnes det sikkert flere uheldige eksempler på dårlig oppfølging, men det finnes nok også dem som foretrekker en midlertidig jobb foran ledighet.