Fallet i oljeprisen har gjort det opportunt for miljøbevegelsen og en hel skokk med værhaner å fordømme utlysningen av 23. konsesjonsrunde i Barentshavet. Den berømte langsiktigheten er plutselig null verdt når doller per fat befinner seg nede i en bølgedal.

Etter lang ventetid kunne regjeringen bekjentgjøre at 54 blokker i øst lyses ut, i tråd med forslaget til høring og det meste av nordområdeplaner. I den grad noen er himmelfallen over at regjeringen viderefører norsk energipolitikk, må det dreie seg om at alt for mange nei-mennesker har nikket til hverandre og vært skjønt enige om at vi skal leve av noe helt annet i framtiden. Mange av disse nei-menneskene er også krystallklare på at mineralutvinning, oppdrett og trålerfiske er fullstendig uansvarlig, så da gjenstår selve nøkkelspørsmålet: Hva skal vi leve av og hvilken verdiskaping skal opprettholde basale tjenester i det norske samfunn, inkludert helse og omsorgstjenester?

For ordens skyld, la oss være enige om følgende premisser:

  • Norske myndigheter må stille optimale krav til både kartlegging, letevirksomhet og uttak av olje og gass, både ved iskanten i Barentshavet og Norskehavet. Ny teknologi må tas i bruk for å minske risikoen for at miljøet blir skadelidende, noe som er svært vesentlig i forhold til at det vil ta mange år før eventuell virksomhet er i gang.

  • Pengene vi skuffer inn på fossile ressurser bør i langt større grad enn i dag brukes på forskning og omstilling, i retning fornybare energikilder. Miljømessig bærekraft er og blir svaret på klimaendringer, men akkurat nå er kullkraften alternativet rundt om i verden. Dessverre.

  • Olje- og gassvirksomheten må lønne seg, både for nasjoner og selskaper. Forblir oljeprisen per fat på 50 dollar vil mange prosjekter være ulønnsomme, men erfaringene er altså at prisen svinger.

Miljøargumentene drives fram av de beste intensjoner og de bør og skal utfordre det bestående, men også her snur man kappa etter vinden. Da oljeprisen var skyhøy og ga gledelig påfyll i pensjonsfondet, var det utelukkende grønne hensyn som ble vektet. Det samme gjelder for høye mineralpriser som ga nytt håp til både Sydvaranger gruver, Biedjovagge og området rundt gamle Folldal verk i Kvalsund. Når prisene nå har stupt, er det beleilig å vrake langsiktigheten og trekke inn at dette er gammeldags og ulønnsomt på grunn av lave priser.

Dette er næringer som har ekstremt lang horisont, fra ide og funn til lønnsom virksomhet. Forblir prisene lave, er det god grunn til å forvente at aktuelle selskaper styrer unna. Det er mye risikokapital i bransjen, men det er fortsatt ingen som trives med å lempe pengesekker ut av vinduet. Dernest er rådende energipolitikk et viktig premiss for de som satser, og her tror vi simpelthen det er nødvendig å ha flere tanker i hodet samtidig, uten å sende verden ut i en akutt energikrise som vil skape konflikter. Langsiktig og ansvarlig politikk må likevel handle om å komme raskere i gang med en omstilling som faser ut fossil energi og lager den energimiksen statsminister Erna Solberg tok til orde for på Arctic Frontiers.