Den nye politireformen er på trappene og det ligger an til en kraftig reduksjon av både antall politidistrikter og lensmannskontorer. Vi ser helt klart behov for strukturendringer som gir mindre papirmølle og mer operative tjenester, men den store frykten er at ambisjonene om nærpoliti i liten grad følges opp i distriktene.

Det er nemlig lett å stirre seg blind på statistikk knyttet til befolkningstall, polititetthet og antall hendelser, for deretter å glemme de kolossale avstandene og den faktiske nærheten og tilstedeværelsen. Det viktigste er nemlig hvor godt rustet politiet er til å hjelpe befolkningen der og da. Det er ikke sikkert at bemanning og kapasitet i Tromsø er særlig relevant for de som må håndtere saken langt unna.

En av ambisjonene med reformen er å styrke nærpolitiet og lokal politikraft. Det er vel og bra, men i politianalysen blir det foreslått å radere vekk 150 lensmannskontorer. Det gjør oss bekymret for hva som skjer med tilstedeværelse i de forskjellige lokalsamfunnene, spesielt der avstandene er store og der det unektelig vil ta lang tid når krisen er et faktum. Dette er kontorer som sjelden er døgnbemannet og som vil måtte ha behov for assistanse utenfra. Raskt.

Vi er glade for at regjeringspartiene har vraket alternativet som skulle samle store deler av landsdelen i ett eneste distrikt. Nå står kampen om et selvstendig distrikt i Finnmark, eller en sammenslått utgave i Troms og Finnmark. Det er prisverdig at støttepartiet Venstre faktisk utfordrer Høyre og Frp i den statiske betraktningen av at store enheter er saliggjørende. For flere kommunale tjenester kan det helt klart være en fordel, jamfør debatten om kommunesammenslåing, men det er ikke opplagt at blåpapiret kan anvendes for den nasjonale politistrukturen. Å slå sammen øst og vest er i seg selv en betydelig operasjon når det handler om politiets hverdag i et langstrakt fylke. Det er spesielt viktig at man har for seg at yttergrensen for Schengen befinner seg lengst nord i landet, og at vi har store oppsynsoppgaver og forebyggende aktivitet i rollen til Reinpolitiet.

I ulike sammenhenger har vi sett at responstiden kan være en avgjørende faktor for hvor vellykket en aksjon er. Terroranslaget på Utøya var utløsende for at arbeidet med en ny politireform ble igangsatt, og det vil være paradoksalt om resultatet er bedre administrativt og faglig flyt, mens det er færre til stede rundt omkring i landet og mindre kjennskap til geografi og de menneskene man skal betjene. Vår frykt er at ambisjonene om nærhet i realiteten blir et skuebrød når budsjettene skal salderes i den årvisse mølla, og mistanken forsterkes av at det foreløpige opplegget er at de regionale politimestrene skal tegne kartet mer nøyaktig. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer med ressursene som stilles til rådighet, er det lett å havne i spagaten.

I øyeblikket står Kautokeino i fare for å miste to betjenter. Det er landets største kommune, som vil være helt avhengig av hjelp fra Alta store deler av tiden. Riktignok er det færre hendelser som krever akutt inntreden, men når det skjer, vil utrykningstiden være langt mer enn en time. Vi tror også at språkbarrieren vil komplisere situasjonen når distansen til både beslutningstakere, fagmiljø og AMK-funksjoner øker.