Hver dag forsvinner det matjord i Europa tilsvarende et areal på størrelse med hele Tverrelvdalen. Men det er ikke bare i Europa at byer og veier spiser opp matfatet. Det samme skjer i Alta, som er blitt Finnmarks spiskammers med stabilt høy produksjon av melk og kjøtt. Nå roper både Jørn Suhr i Bondelaget og jordbrukssjef Signe Olaussen varsku.

I dag er det bare tre melkebruk i drift innenfor bygrensene. Suhr er den eneste som driver gård på Aronnes, som både landbruksmiljøet og landbruksinteresserte politikere helt riktig har kalt indrefileten i Altas landbruk. Her har Altaelva gjennom tusenvis av år lagt igjen et jordsmonn som egner seg spesielt godt for dyrking. Det mest bynære landbruket driver derfor på den aller beste jorda.

Går vi bare 15 år tilbake i tid, var antallet gårdsbruk innenfor bygrensene det tredobbelte av i dag. Møkklukta var atskillig mer intens og vidtrekkende enn når Suhr i dag sprer frauen på våren og høsten. Hva har skjedd? Det fins flere svar. Ett av dem er at urbaniseringen og veksten har ført til at bøndenes jord er brukt til nye veier og boligområder. Alta har vokst med nesten 4000 mennesker i denne perioden. Disse har i hovedsak slått seg ned i aksen Nerskogen-Hjemmeluft. Boligfelt har ofte beslaglagt dyrket mark. Sist sett med Bang-jordene i Saga og på Aronnes, Isaksen-jordet på Kronstad, og nå i år Gakorimyra sør.

Med avlastningsveien forsvinner også store deler av den fruktbare Prestegårdsjorda.

Suhr prater selvfølgelig for sin sultne ku, men det betyr ikke at man ikke skal lytte til budskapet. Det er et faktum at mange bønder i Alta allerede lider kronisk under jordmangel. Selv i gode vekstår har de for liten avling til å fø på besetningen, og må kjøpe fôr. Erstatningsjord er ikke lett å finne. Enten er gjenværende areal ikke dyrkbart, vanskelig tilgjengelig, uforholdsmessig dyrt å dyrke opp eller i konflikt med skogbruk. Nært byen er det ingenting å hente, her er arealene enten i bruk, eller båndlagt for andre formål.

De mange nedleggelsene av små gårder på 2000-tallet har gitt helt nødvendig ekstra leiejord til bønder som har turt å satse. Færre gårdsbruk er alene årsaken til at Alta, tross stort press på matjorda, har fått et sunt og veldrevet landbruk med bærekraftige gårder og dyktige bønder. Kostnaden er at de fleste bøndene er tvunget til å humpe milevis i traktor for å slå leid jord og bringe opp mot 1000 rundballer hjem til gårds. Slitasjen på utstyr og mennesker er stor.

For andre stopper nettopp jordmangel nødvendig modernisering av fjøset og et fortsatt yrke som bonde.

Jordbrukets betydning som kulturbærer, arealforvalter og næringsressurs er viktig. Verdiskapingen er stor, samlet sett større enn skiferen, for eksempel. Men ønsker vi et virilt landbruk og lokal matproduksjon også om 15, 50 og 100 år, er det avgjørende at landbruket og bøndene ikke tas for gitt. Starter først forvitringen av miljøet, går det fort unnabakke. Det har allerede skjedd i kommunene rundt Alta.

Dette ser selvfølgelig de som har møkkagreipet i handa hver dag. De varsler at det er en smertegrense og at den er nådd. Det kan være verdt å lytte til stemmen fra fjøset.