I går ble det kjent at den politiske toppledelsen i de tre nordligste fylkene skal danne et nytt samarbeidsorgan, det vil si et nordnorsk råd som skal samordne, styrke og fremme saker på vegne av hele landsdelen. Det er i utgangspunktet en sjarmerende tanke, men det er særdeles viktig at denne enigheten er godt forankret i demokratiske organer.

I mange saker kan det være naturlig og fordelaktig om Nord-Norge taler med en tunge. Det gir ofte mer tyngde i næringspolitiske sammenhenger, blant annet i tilfeller der det er vanskelig å nå fram med et omforent budskap.

Etter at Landsdelsutvalget (LU) ble radert vekk har mange ment at det har oppstått et regionalt vakuum, der navlebeskuelse og lokal agenda overskygger et helhetlig perspektiv. Vi ser helt klart dette poenget når det gjelder områder som forskning, utdanning og næring, kanskje spesielt når det gjelder fiskeriene og forvaltningsspørsmål. Det må imidlertid også være åpenhet for at det finnes naturlig og reell uenighet i konkrete saker.

Det nye rådet er tuftet i de tre fylkeskommunene. Per i dag har dette forvaltningsnivået viktige oppgaver, men vi går inn i en prosess som kan ende med svekket innflytelse over hverdagen til innbyggerne i Nord-Norge. I det minste må man være oppmerksom på at fylkeskommunens rolle er under press og det ikke alltid er opplagt at den ene stemmen er i tråd med hva man rent faktisk mener på grasrota eller på kommunenivå.

De siste årene har vi også sett at behovet for å snakke sammen over kommune- og fylkesgrensene har endt i nye konstellasjoner. Blant annet har de seks største kommunene etablert O6. Vi tviler ikke på at ordførerne i disse kommunene har nytte av å prate med hverandre, men det må regnes som et uformelt forum uten tilstrekkelig demokratisk forankring. De har alle sin legitimitet fra sine folkevalgte organer i hjemkommunen, en begrensning som nødvendigvis også vil være der for det nye rådet. Fylkeskommunale vedtak og planer må ligge til grunn for politiske prosesser, og da ser vi helt klart at det er mulig å gjøre en hel del felles i forhold til Nordområdene og Barentsregionen. Å være en faktor her kan fungere som en kontinuerlig vekkeklokke for nasjonale myndigheter.

Sist, men ikke minst er det viktig å minne om at aktiviteten i regionrådene også  må forankres i de ulike kommunene.  Dette er et samarbeidsråd som kan forene kommunene i Vest-Finnmark i mange spørsmål der vi trenger påvirkning, men vi må være særdeles påpasselig med at et slikt råd ikke overkjører folkevalgte organ. I ytterste konsekvens kan det være full enighet i regionrådet, uten at man har nødvendig demokratisk grunnlag i den enkelte kommune. Det kan være saker som har stor betydning for den enkelte innbygger i kommunen. Et ferskt eksempel er ønsket om at Vest-Finnmark regionråd skal utpeke hvilken kommune som skal bidra til å forme helseutbyggingen i Alta, til tross for at to av de beste kandidatene i nedslagsområdet ikke er med i rådet, nemlig Porsanger og Kautokeino.