Arrogansens høyborg i tåkelandet

– I Finnmark Ap har bomullen sperret for evnen til å lytte.

Illustrasjonsoto: Terje Bendiksby / NTB scanpix. 

leder

Sist mandag kom Arbeiderpartiets «egenmelding» etter valgkampen, der spesielt mangelen på tydelighet ble fremhevet som årsak til det dårlige resultatet.

Det kan helt sikkert stemme. Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger blitt utnevnt til politikkens tåkefyrste og det kan tenkes at «disen» har séget sakte, men sikkert ut over landet. Det lille av tydelighet vi oppfattet underveis i debattene var i regi av Trond Giske, som også var ganske åpen og klar på sine egne ambisjoner etter valget. At en nestleder i partiet åpent og ærlig ønsket jobben som finanspolitiks talsperson ble nærmest oppfattet som frekt. Kanskje flere i partiet bør si hva de egentlig mener, i stedet for å pakke inn absolutt alt i bomull?

I Finnmark Ap har bomullen sperret for evnen til å lytte. For å videreføre partiets egen tankerekke om utydelighet, vil vi hevde at det finnes et langt mer fremtredende problem i fylkespartiet enn selve tåkepraten, nemlig at det opp av tåka har vokst fram en borg av selvtilfredshet og selvrettferdighet, som utrolig nok har blitt enda høyere etter et ydmykende valgresultat i nord. I denne høyborgen er de høyt hevet over helsebekymringene i Alta.

Det famøse leserinnlegget fra valgkampleder Aina Borch, sammen med to Ap-ordførere og to Høyre-ordførere, var muligens ment som refs av rikspolitikere i Venstre og Frp, men fungerte i praksis som et oppgjør med velgerne og demokratiet i Finnmarks største kommune. Folk skjønte ikke sitt eget beste og måtte ha vært grepet av føleri i gjerningsøyeblikket, siden de ikke hadde fått med seg Finnmark Aps «faktaskole».

Innlegget var tynn suppe. I tillegg til historiske omtrentligheter knyttet til utredninger og Altas genuine helsekamp gjennom flere tiår, klarte ordførerne å latterliggjøre en velment folkelig aksjon ved å trekke ut setningen «barn ropte vi vil på sykehus, men ikke i Hammerfest». Det var et selektiv, fortegnet og uetisk forsøk på å nedsnakke en folkeaksjon i nasjonale medier.  

Finnmark Ap var fraværende under aksjonen og gjorde ikke noe vesen av seg i Alta gjennom hele valgkampen, bortsett fra å støte fra seg partikolleger og veteraner som har stemt på partiet gjennom et helt liv. Så lurer de samme politikerne på hva som gikk galt. I stedet for å møte mennesker med empati der de faktisk er, blir det himlet med øynene og skrevet leserinnlegg som bekrefter at man verken vil eller klarer å ta folk på alvor. Her ligger kjernen til at partiet fikk 16 prosentpoeng i en tradisjonelt sterk Ap-kommune.

Siste kapittel er heller ikke så verst: I kampen for å skyte ned regionreformen, har Finnmark Ap lovet reversering av stortingsvedtak, også etter valget der det var bebudet et dokument 8-forslag og dialog med KrF. Allerede nå signaliseres det at fylkespartiet innretter seg etter vedtaket og søker sammen med Troms Ap. Veien fra å stritte imot, til helhjertet logring, var forbausende kort. På den annen side kan selvutslettelse være veien å gå etter den komplette fiasko, så gjenstår det å se om persongalleriet i et nytt styre representerer noen form for fornyelse. Det bør det.