Arbeiderpartiet hadde en enestående mulighet til å framstå som et seriøst og samlende alternativ til NSR på Sametinget, men har skuslet bort alt som måtte minne om troverdighet i sine interne prosesser. Oppbyggingen fram mot høsten kan bli krevende.
For politiske motstandere er det sikkert fristende å klappe i hendene over amatørskapen som nådde sitt klimaks i helga, men vi tror alle ser at dette er lite heldig for Sametinget som helhet. Omdømmetapet rammer absolutt alle og vi tipper få vil identifiseres med sirkuset som er satt i scene av presidentpartiet. Det er pinlig ved inngangen til et valgår, men det er også et stusselig bakteppe for 100-årsmarkeringen som er i anmarsj i Trondheim.
Vibeke Larsen skal ha honnør for at hun sto oppreist i den uverdige språkstormen som rammet henne etter talen 1. nyttårsdag, men har vært høyst uklar på veien videre etter at hun ble sametingspresident. Larsen ga tidlig beskjed om at hun ikke stilte som presidentkandidat til høstens valg – og kan derfor ikke bli overrasket over at partiet satte igang med en ny kabal, som også inkluderte Larsens egen vara til presidentvervet. Selv om hun senere stilte seg til disposisjon som presidentkandidat, er det ingen automatikk i at hun er partiets foretrukne frontfigur i et nytt valg.
Før helga var det også rimelig klart at Ronny Wilhelmsen ville stille seg til disposisjon i helgas votering i Lakselv, basert på at valgkomiteen pekte på nettopp han. Selv om den interne dialogen må være totalt fraværende, er det vanskelig å forstå at ikke Wilhelmsens kandidatur var kjent for alle som tok turen til Lakselv. Å tape en votering er ikke ensbetydende med manglende tillit, men vinglingen både før og etter helgas skjebnemøte er lite tillitsvekkende. I løpet av helga har Larsen gitt beskjed om at hun trekker seg som president i mars, før hun ombestemte seg og fant det mer formålstjenlig å melde seg ut av partiet og sparke Wilhelmsen som vant voteringen.
Utad er da også inntrykket at det overhode ikke handler om politiske saker, men kun om maktposisjoner. Det forsterker inntrykket av at maktovertakelsen i budsjettprosessen i liten grad handlet om prinspielle vurderinger, men først og fremst var en protest mot arrogansen til NSR og ønske om makt. Et knapt år før velgerne sier sitt, var det mildest talt lite klokt å sette igang et kostbart sceneskifte på Sametinget.
Spesielt ille var det naturligvis at man valgte å vende det døve øret til rådet fra Helga Pedersen i forkant av plenumsmøtet i Karasjok. Partiet hadde fått ja fra en dyktig politiker med lang erfaring, som kunne gitt partiet et betydelig løft og synliggjøring, men satte i stedet i gang en maktkamp uten mål og mening. Dialogen og teamånden som skal bygge et parti og et program, må ha blitt fullstendig oppspist av egoistiske ambisjoner. I stedet burde de naturligvis brukt energien på å diskutere hvilke saker som gjør at velgerne peker på Arbeiderpartiet, eller en konstellasjon som representerer et alternativ til NSR.