I slutten av november kommer en ny forskningsrapport fra Norges arktiske universitet, som viser at mange samer fortsatt føler seg diskriminert. Det er en vond følelse, som vi alle bør ta på stort alvor.

Det er Klassekampen som omtaler «Samiske tall forteller», en meget omfangsrik rapport der nærmere 12.000 innbyggere fra 25 kommuner i nord forteller om hvordan de opplever hverdagen. Da snakker vi ikke nødvendigvis om et spisset ordskifte i det offentlige rom, men det kan vel så ofte dreie seg om skole, arbeidsliv og lokalsamfunn.

Det betyr at veldig mange samiske innbyggere kjenner på strukturell diskriminering i landsdelen, situasjoner som oppstår bevisst eller ubevisst i møtet med hverandre, regelverk eller håndtering av konkrete saker. I Alta har eksempelvis kampen for samiske barnehageplasser blitt en «knute» som har vært vanskelig å løsne gjennom flere år, til tross for at behovet er åpenbart og køen lang.

For mange samiske småbarnsforeldre er dette et tilbud som må være på plass hvis de skal etablere seg i Alta – og det er trist at Finnmarks vekstsenter ikke har gjort mer for å innfri dette ønsket og behovet. Det er faktisk også mulig å være proaktiv i driften av fellesskapet, noe som betyr at man gjør sitt ytterste for å være attraktiv for ulike grupper, blant annet for de som kjenner at dette er en grunnleggende verdi.

Det har skjedd mye positivt i Alta og Finnmark de siste årene, blant annet når det gjelder kultur og synliggjøring, men det aller viktigste vil være den daglige følelsen av aksept og tilhørighet. Når rapporten da viser at samer selv føler at de blir diskriminert, i eksempelvis butikker og restauranter i så stort monn, bør vi alle ta det på alvor.

SV-politikeren Johnny Ingebrigtsen brukte nylig begrepet «fjellfinn» fra talerstolen under skolekonferansen i Alta. Han fordikret at det dreier seg om en hedersbetegnelse, noe som sikkert var hans intensjon, men akkurat den definisjonsmakta er det de som blir omtalt som må ha. Da bør vi unngå å skape distanse og bruke et språk som peker tilbake til fornorskning og stigmatisering.

Rapporten bruker utlysningen av stillingen som Fylkesmann i Finnmark som eksempel på at det offentlige ikke holder tunga beint i munnen, der de samiske mediene ikke ble brukt i annonsering. Mest sannsynlig handler det om en uskyldig tabbe, men viser kanskje at den strukturelle autopiloten ikke er finjustert i forhold til lovverk og virkeligheten i Finnmark. Det betyr at det offentlige må være bevisst på at kommunikasjon dreier seg om å nå alle, på ulike arenaer.

Samtidig blir det en viktig øvelse for samiske organisasjoner og institusjoner å likebehandle ulike samiske grupper, for eksempel de med sjøsamisk identitet, som har tapt språk og kultur. Det gjelder også i den demokratiske virkeligheten, der det er fullt mulig å ha ulike meninger om både reindrift, mineralutvinning og hvordan man sikrer samisk spåk, kultur og næring.