Kjærligheten og bekymringen for villaksen er minst like fremtredende når Alta er vertskap for en storstilt laksekonferanse i Alta tirsdag og onsdag. Norge har et betydelig ansvar for bærekraftig forvaltning av den nordatlantiske laksestammen, så da er håpet at både fikseriministeren og miljøvernministeren har gode svar på hvordan de skal håndtere åpenbare interessemotsetninger i årene som kommer.
Hvordan skal man forene en kolossal økning i biomasse med føre vâr-prinsippet i forhold til pressede bestander? Det er blant spørsmålene som tvinger seg fram, både under selve seminaret og det åpne møtet tirsdag kveld. Bakteppet er blant annet lakserømming, sykdom, luseplagen og behovet for ny teknologi, som i større grad skjermer villaksen. Lukkede og landbaserte anlegg er blant forslagene som ligger på bordet.
Interessen er det ingenting i veien med. Sjelden har villaksens ve og vel vært mer diskutert i ulike fora, simpelthen fordi vi snakker om en høyt verdsatt ressurs som er satt under press. Det er bare å spole tilbake til valgkampen i Alta sist høst. 300 er påmeldt til seminaret som har gjester fra fjern og nær.
Hans majestet kong Harald er nok ikke blant dem som vil mene for mye i ulike saker, men hans interesse bringer han til Alta for å lytte til eksperter og forskere på området. Han pleier å gjeste Mikkeli hvert eneste år og vet utmerket godt hva denne elva betyr for innbyggerne i Alta – og mange andre som kjenner kulturen og en verdenskjent laksestamme nord i Norge. Nærheten til kulturen og laksen gir kanskje de beste forutsetningene for å skjønne verdien.
Selv om konferansen har et internasjonalt perspektiv, er det treffsikkert av arrangørene å legge konferansen til nettopp Alta, der temperaturen gjerne er høyere enn mange andre steder når det kommer til elvas beskaffenhet og en nasjonal laksefjord med tre tilstedeværende oppdrettskonsern. Verdiskapingen fra næringen betyr også svært mye for sysselsetting og næringsliv i byen, noe som gjør debatten ekstra vanskelig. Det handler om en nasjonal laksefjord som behøver ekstra varsomhet.
I miniatyr er det likevel dette dilemmaet som også bør interessere regjeringen, som har vært svært så frisk i sine ambisjoner for havbruket i nord. Grønne konsesjoner til tross, bekymringen knyttet til en volumøkningen, i en tid der mange alarmklokker ringet høyt og tydelig, er naturlig og forståelig. Desto viktigere at regjeringen er representert med to statsråder, og at oppdrettsnæringen selv er på plass for å redegjøre for sine planer. Dialog er nemlig sentralt for å komme fram til kjøreregler som fungerer for alle.