Krisen har vært varslet en stund, men det er en dårlig trøst når konkursen rammer hardt og brutalt for nærmere 400 ansatte ved Sydvaranger gruve. I tillegg må man gange tallet med tre og fire for å få en forståelse av hvor mange mennesker i lokalsamfunnet og regionen som blir berørt når en hjørnesteinsbedrift hangler og går i knestående.
Dagen før lønningsdag ble de ansatte sendt ut i usikkerhet, både på kort og lang sikt. Håpet må være at nye eiere melder sin interesse raskt og at markedet for jernmalm bedres. Det er ikke bare i Bjørnevatn problemene har hopet seg opp på grunn av prisfallet. Større selskaper har ristet i grunnvollene, blant annet i Nord-Sverige der gruvedrift har enorme dimensjoner. Ambisjonene i Finnmark har også fått seg et skudd for baugen på grunn av ståa.
Både Sør-Varanger kommune, Finnmark fylkeskommune og ikke minst NAV var raskt på banen for å tilkjennegi sin støtte og beredskap. Det er viktig at de kortsiktige problemene som oppstår blir fanget opp, men utfordringen av mer strukturell karakter blir krevende for et lokalsamfunn som har imponert kolossalt i forbindelse med migrasjonsbølgen over Storskog og behovet for hjerterom. Sjelden har vi sett et lokalsamfunn snu seg så raskt, med solidaritet og dugnad som utgangspunkt. Statsminister Erna Solberg var med god grunn imponert av innsatsen.
Spørsmålet vil nå være om Ernas egen regjering har vilje og evne til å rekke ut en hånd til et lokalsamfunn i krise. Vi er inneforstått med at det er mineralprisene som skaper krisen og at selv Jern-Erna vil slite med å skape en bedre markedssituasjon, men vi håper og tror det er mulig å «kjøpe» tid gjennom ekstraordinære tiltak. Det er høyrisiko for at et slikt miljø pulveriseres og at fagmiljø svekkes raskt, så her vil det være behov for et felles løft, med statlige myndigheter sterkt involvert. Det faktum at regjeringen på kort tid har svekket regionale utviklingsmidler, gjør det ekstremt vanskelig for kommuner og fylkeskommuner å ha muskler til å møte en slik utfordring. Løsningen på sikt er naturligvis at nye eiere kommer inn og har tilstrekkelig tro på at det nok en gang er mulig å gjenåpne lønnsom gruvedrift. Ved forrige korsvei ble det stilt omstillingsmidler til rådighet, en øvelse som blir vanskelig å gjenta i et mer deregulert Norge.
Sør-Varanger gjorde et forsøk på omstilling etter at det meste gikk galt. Målsettingen vil alltid være å skape større mangfold, slik at man ikke blir så avhengig av ett kort. Hjørnesteinsbedriften Sydvaranger har vært viktig i over 100 år, men innbyr også til sårbarhet hvis man blir for avhengig av arbeidsplassene og ikke minst et internasjonalt marked. Der har det en tendens til å svinge kraftig, noe også Hammerfest-samfunnet må være oppmerksom på i forhold til olje- og gassprisen.
Akkurat nå håper vi at regjeringen og næringsministeren kommer raskt på banen, kartlegger behovet og mulighetsrom, slik at et felles løft kan komme i gang.