Jeg blir så sint, så fortvilet. Det er så mye elendighet i verden. Og det går ikke an å ikke ta det inn over seg. Det er for nært og verden er blitt så liten. Vi får tv-bildene rett inn i stua, rett inn i hjertet.
Når jeg så har kontakt med barn som hver dag er redde for sine liv, barn som kjenner mine barn og som var blitt nesten helt norske, før de ble sendt ut av landet etter flere år. Da er det vanskelig å tenke at det er så langt unna. For det er ikke det. Det er nært. Det er midt mellom de landene vi alle drar på ferie til, og det er folk vi kjenner. Når kjernen til konflikten er at de tilhører ulike religioner, og har hellig land og intet land, og bor på annenmanns land og okkuperer. Når barn man kjenner bor midt i krigen. Da er det tøft. Det er ikke så lenge siden det var krig i Norge, og folk var redde, fortvilte, utmattet og sinte, jaget bort fra sitt land. Norge var et okkupert land. Okkupert av tyskerne. Da syntes alle det var galt. Nå er det liksom godtatt. Hva er det som er galt med verden, når ingen bryter inn og sier: Stopp! Slutt å drepe barn! La landene være i fred, og la det lille som er igjen av Palestina, være. Så kommer trusselen om terror her hjemme, her om dagen. Minner oss om den store terrordagen for tre år siden. Jeg fotograferer en norsk politimann. En UEH-betjent. Tøffing som bare det. I stand til å gå inn i de verste situasjoner. Likevel – jeg blir litt urolig, siden han virker fryktinngytende der han står og skal passe på oss. Som hentet ut fra en krimfilm. Samme dag kom terrortrusselen til Norge. Og blir tatt på alvor. Det er visstnok ekstreme islamister som er på ferde. Jaget til det av fortvilelse over situasjonen i Syria? Jeg aner ikke. Det rettferdiggjør uansett ikke ondskapen som det fører med seg. Hvem er det som truer landet vårt, og hvorfor? Jeg har så vondt i hjertet, i magen og i øynene når tårene sprenger på. Det hjelper jo ikke å fortvile, men jeg gjør det likevel. Terroren er for tett på. Det er bare tre år siden terroren i Oslo, og det er så vanvittig grusomt det som skjedde. Jeg kan ikke forstå at det som en gang var en liten, søt gutt, kunne bli et slikt monster. Som alle krigenes verste sadister og terrorister. Beklager. Jeg klarer ikke å tenke at tiden leger alle sår. Det er for grusomt. Fine Utøya. Jeg har møtt flere palestinere i Alta og Norge. Har møtte jøder fra Israel også. Men at noen ikke følger reglene, og at noen dreper barn, med begrunnelse i religion og tradisjon, er i hvert fall sikkert. Det er også sikkert at det er sivile palestinere det går verst ut over. Det er mye jeg ikke forstår av konflikten i Israel/Palestina. Men jeg leste med interesse musikeren Marthe Valles innlegg på Facebook, hvor hun refererte sin mors venninne som har jobbet i Midt-Østen i mange år: – Alt du trenger å vite er at det er ett land som okkuperer, og ett land som blir okkupert. Okkupasjon er i følge folkeretten ulovlig. Israel fikk tildelt et tilmålt land av FN etter andre verdenskrig. Grensene har de aldri respektert. 4,25 millioner palestinere lever som flyktninger, mens Israel kontrollerer det hele med murer og militære. Det er nesten bare sivile palestinere som dør. Mange av dem er barn. Verden står og ser på. Tett på – tettere enn noengang før. Tror dere det vi ser på nyhetene bare er en film? Skjønner dere ikke at de dreper barn? Unger, altså? Det kunne vært dine barn. Våre barn. Jeg er lei meg. Dette er ikke en tsunami, en naturkatastrofe eller en ulykke man ikke kan gjøre noe med. Dette er menneskeskapt nedslakting av et folk. Mens verden ser på. Stopp bombingene og drapene av barn i Gaza!
