Da er det endelig klart for seriestart igjen. Jeg sier endelig på tross av at vi fortsatt har masse snø og at vi ennå ikke er kommet til påske. Som nyopprykket lag verker man nok bare etter å komme igang, 1.divisjon er så utrolig mye mer gøy enn 2.divisjon selv om 2013 ble et jubelår. Alta IF har vært der i imponerende seks av de syv siste sesongene. Nå ser vi alle virkelig frem til at det skal dreie seg om sport igjen, ikke økonomi, anlegg eller overganger. Nå starter moroa.
Det er et utslitt begrep at 1.divisjon kommer til å bli rekordjevn. Men etter å ha studert lagene i årets liga og forsøkt å sette opp et tabelltips, kan jeg si at det er nesten umulig å skille lagene. Hvor står så Alta IF i forhold til de andre? Resultatene i treningskampene har vært foruroligende. De har ikke slått noen av lagene fra samme nivå og prestasjonene har vært svært variable. For en uke siden var jeg svært usikker på om denne troppen ville være god nok til å berge plassen. Etter en hektisk mandag i forrige uke, da tre nye spillere ble signert på overgangsvinduets siste dag, ble usikkerheten snudd til optimisme. Vegard Braaten og Christian Reginiussen har ikke lykkes i klubbene de kommer fra, men de har levert meget gode prestasjoner i Alta over lang tid tidligere. Christian er en av de beste ballvinnerne i divisjonen, mens Vegards målscorer-evner, i alle fall i Alta IF-trøya, er ubestridt. Sist han var i klubben scorte han 18 mål og ble toppscorer i den daværende Adeccoligaen. Med disse to på plass, i tillegg til Jonathan Rasheed som ny keeper, er man nå meget konkurransedyktig og vi tror det holder til en 11.plass. Noe som vil være en fantastisk prestasjon av en klubb med svært begrensede ressurser sammenlignet med sine konkurrenter.
Selv om man har forsterket seg kraftig er det ingen tvil om at det kommer til å bli en tøff sesong. Det skal spilles 30 intense kamper og erfaringsmessig avgjøres ikke nedrykkskampen før i siste serierunde., ofte etter masse dramatikk og uventede resultater. Som i 2012, da Hødd sto på Aspmyra i Bodø og ventet på resulatet mellom Alta og Tuil i Finnmarkshallen. Alta vant, Hødd berget plassen og et par uker senere vant de cupen på Ullevåll. Historien viser at man for å holde seg i divisjonen må ha minst 35 poeng, dette betyr altså 10-11 seire pluss noen uavgjorte. For å klare dette blir det avgjørende å gjøre Finnmarkshallen til den fryktede arenaen som det ofte har vært. Motstanderne liker ikke å komme til Alta, ikke bare fordi de møter et entusiastisk og godt hjemmelag, men også fordi banen i hallen er liten og underlaget vanskelig. Dette fører ofte til at lag spiller på en annen måte der enn de gjør til vanlig, om dette er en fordel eller ulempe for årets Alta IF-mannskap gjenstår å se.
Hvorfor tror vi så at Rune Repvik og hans gutter klarer å ha fem lag bak seg på tabellen når vi teller opp i november? Fjorårets sesong startet som en drøm for Alta-guttene, en stund virket det som om de rett og slett ikke kunne tape. Men, da Christian Reginiussen forlot klubben og Jørgen Richardsen ble langtidsskadet falt laget sammen og høsten ble unødvendig spennende. I år derimot har trenerteamet en bred og god stall å velge fra. Det er tøff kamp om plassene og dobbel dekning i alle posisjoner noe som er en voldsom styrke og som nok er særdeles betryggende for Repvik og co. De vil tåle tøft kampprogram, skader og karantener på en helt annen måte enn de to siste årene. Lagets offensive slagkraft er blant det beste man finner i divisjonen. En kvartett med Svein Ove Thomassen og Rune Ertsås på hver sin kant med Sega og Vegard Braaten på topp er fryktinngytende og vil garantert sørge for mye jubel for Alta-publikumet. Det høres kanskje ut som et vel offensivt lag, men spesielt Braaten og Ertsås er ekstremt hardtarbeidende og gode også i den defensive delen av spillet. Likevel vil man være avhengig av Reginiussen og Håvard Nome som løpssterke ryddegutter på midtbanen, med en forholdsvis urutinert forsvar bak seg vil deres innsats og tilstedeværelse være mye av nøkkelen til suksess. Akilleshælen vil nok være defensiv dødball, forhåpentligvis kan den nye keeperen Rasheed vise noe av den samme tøffheten i feltarbeidet som Lukasz Jarosinski etterhvert ble kjent for. Her vil en del jevne kamper uten tvil bli avgjort.
Det er en uttalt sannhet at en tydelig lokal profil vil øke publikumssinteressen. Ingen statistikk kan understøtte dette, men folk flest mener at de kommer for å se «sine egne gutter». Alta IF er nå veldig tydelig på at de ønsker å være Finnmarks stolthet, med en tropp bestående primært av gutter fra fylket. I årets tropp har 15 av 23 sine røtter fra Finnmark, mens 3 er fra andre steder i Nord-Norge. Så blir det spennende å se om folk av den grunn strømmer til Finnmarkshallen for oppleve 1.divisjonsfotball igjen. Vi ønsker lykke til og god sesong!
Rune Berger
sportsjournalist