Det finnes få ting som er så irriterende i denne verden som å overhøre kommunikasjonen mellom foreldre og et barn som ikke har lært seg å snakke ennå. Babystemmer gir meg frysninger langt nedover ryggraden, og er noe som strengt tatt burde vært forbeholdt husets fire vegger.

Da vi ferierte på Kreta tidligere i sommer, fant vi oss godt tilrette ved barnebassenget på hotellet. Det gjorde (dessverre) også en liten familie fra Stavanger. Spesielt moren var utrolig ivrig etter å snakke til datteren, som som oftest ga en spyttboble til svar.

Og mens «samtale» nummer 104 fant sted denne dagen, forestilte jeg meg hva Anna, som hun het, tenkte, mens moren fyrte avgårde spørsmål etter spørsmål.

– Hva var det du fikk, Anna?

(– En kjeks, det ser du vel!)

– Jeg skal gå å hente noe å drikke til deg, jeg.

(– Nei takk, jeg er ikke tørst.)

– Nei, nå var du vel heldig som fikk kjeks, Anna!

(– Maser du enda om den kjeksen? Det er en stakkars Kornmo, det er ikke engang en skikkelig sjokoladekjeks. DET hadde vært godt.)

– Se her, kom og sett deg ned her, så kan du spise kjeksen din her ved siden av mamma.

(– Hvorfor i alle dager kan jeg ikke spise den kjeksen hvor jeg vil? Vi er jo utendørs, for guds skyld!)

– Se! Der kommer pappa!

(– Wow, så observant du er.)

Pappa-en: – Nei, se! Kjeks!! Har du vært SÅ heldig?

(– Å herrefred. Skal han begynne også nå?)

– Vil du disse, Anna?

(– Eh, ja! Riktig, Sherlock. Det var derfor jeg tok deg i hånda og leide deg bort til dissestativet. Ikke fordi at jeg måtte tisse.)

– Hva vil du spise til middag i dag, Anna?

(– Pannekaker, pannekaker, pannekaker!!)

– Kanskje vi tar litt laks? Prinsessefisk? Det liker du jo!

(– Hallo! Fiskebiten med rømmeklatt blir ikke bedre bare fordi du slenger inn ordet «prinsesse». Villedende markedsføring kalles det. Hvor er Forbrukerombudet når du trenger det?)

– Sånn. Da skal vi gå inn å sove lur.

(– Høh? Sove?! Igjen? Vi har jo akkurat stått opp jo!)

– Ja, jeg ser du er bra trøtt nå, Anna.

(– Har du plutselig fått supersyn, som ser inni hjernen min bare fordi du har født meg?)

– Sånn, kom oppi vogna.

(Vogn? Jeg har sittet i en vogn i ett år! Jeg vil gå selv! Jeg må protestere. Å, nå har jeg det. Jeg bare skriker litt.)

– Ååååå, så trøtt du er, Anna. Her må vi bare komme oss i seng.

(Hæ? Nei, nei! Avbryt oppdrag! Avbryt!!!)