– Da jeg tok med et filmteam på selfangst, var jeg ikke ukjent med at ting kan bli redigert og fremstilt som noe annet enn det er

Noen har reagerert på at førstereisgutt Håkon blir sendt hjem.

Foto: Ole Magnus Rapp

kommentar

Da jeg i 2015 tok med et filmteam på selfangst, var jeg ikke ukjent med faren for at ting kan bli redigert og fremstilt som noe annet enn det det er. Dette har vi opplevet før i diverse media`s dekning av selfangst.

Etter at Ishavsblod er blitt vist på NRK, er det noen som reagerer på at førstereisgutt, 20 årige Håkon blir sendt hjem, da båten er innom Island. Og noen reagerer på at han må betale hjemreisa si sjøl. Dette stemmer ikke i virkeligheten, selv om filmen kan gi det inntrykket. Det som skjedde der og da var at jeg ba han om å finne seg billett, «der er internett», sa jeg i virkeligheten. Grunnen var at han selv kunne velge tidspunkt osv når han skulle reise. Og når han hadde bestilt billettene, sto jeg klar med et kredittkort for å betale. For meg var det viktig at han kom seg vel hjem, selv om filmen kanskje gir inntrykk av noe annet. En annen sak er at en av filmteamet da sa at til meg at de kunne dekke hjemreisa hans. At han ikke ville eller kunne dra hjem til Tromsø, var det jo ingen som visste da.

Og hvorfor ble han sendt hjem? Dette var en 20 åring fra filmmiljøet i Tromsø som tok kontakt, eller ble kontaktet, da filmteamet ville ha med seg en førstereis. Det var en del av filmkonseptet. To andre førstereisgutter, som i utgangspunktet skulle være med, en fra Møre og en fra Finnmark, trakk seg begge noen dager før vi skulle gå til havs. Hva årsakene var vet jeg ikke, men da anså jeg det som sannsynlig at det hadde sammenheng med at det ville bli en ulønnsom tur. Vi fikk i utgangspunktet ingen tilskudd, det var det slutt på, og det skulle vise seg at vi heller ikke fikk oppgjør for fangstverdien ved mottaket i land, da heller ikke mottaket fikk tilskudd.

Men da det viste seg at 20 åringen fra film miljøet i Tromsø ga inntrykk av å aldri ha jobbet med praktisk arbeide, han visste f.eks ikke en gang hva en snøskuffe var, var vi flere som var i tvil om dette kom til å gå bra. I fangstdagene før vi avbrøt og gikk til Isafjord, fikk vi et visst inntrykk av den praktiske utførelsen. Mye mer enn det som vises på den redigerte filmen. Jeg nevnte det for vedkommende som var med som inspektør, vet. Professor Jan Danielsson, en veteran med mange sesonger bak seg. At selfangst ble for mye for Håkon, det blir for mange farlige situasjoner på en gang til at han takler dette, så han fast på meg og svarte: « -Jag tycker samma sak»!

Selfangst er et farlig yrke, og det er snart å skade seg dersom man ikke passer på hele tiden. Det har jeg sett MANGE eksempler på gjennom 40 sesonger. Vi har kraftige vinsjer, kraftige våpen med blyspisskuler, sylkvasse kniver og langkroker. Hakapiker som kastes gjennom lufta fra isen og opp på dekk, og fangstbåter som hives opp og ned. Og dyr som vinsjes fra isen og om bord. For ikke å snakke om når en mann klatrer ned baugleideren og ned på isen eller klatrer opp leideren opp fra isen. For den som kjører båten fra tønna, henger en del av leideren i en blindsektor under baugen på skuta, slik at han som kjører båten, ikke vet hundre prosent sikkert om vedkommende som gikk ned leideren, virkelig holder seg fast i leideren da han er i blindsektoren. Han kan da like godt  være falt ned i vannet og befinne seg mellom skuta som siger frem og et mange tonn tungt isflak. I så fall kan han bli drept på flekken. Dette skjedde om bord i «Arctic Eksplorer» en canadisk selfangst på New- Foundlandsfeltet i 1980. Skipperen var norsk, og de avbrøt fangsten og gikk hjem med en mann mindre. Vi lå like i nærheten og reagerte på at båten ble liggende stille og etter hvert et helikopter landet på isen ved skutesida. Jeg husker enda uhyggen som bredte seg på de båtene som var i området da vi fikk vite det.

En annen ulykke skjedde i 1996 om bord i «Polarfangst» i Vestisen, heldigvis uten at vedkommende omkom. Han var på vei opp leideren etter å ha festet et voksent dyr til winsjetauet, da tauet huket seg fast på vinsjenokken, som gikk rundt hele tiden, og strammet seg under leideren som mannen var på vei opp i, og mannen ble kastet ut av leideren. Han falt med hodet først ned mot isen, men traff ved et lykketreff i den lille våka mellom isflakene med centimeters klaring. Jeg sto selv på bakken slik at jeg fikk sett alt, og vi var alle sjokkert over hvor fort ting gikk galt.  Jeg kan nevne mange flere ulykker, nestenulykker og skader gjennom årene, og som har fortalt meg at på ishavet kan man ikke ta noe for gitt. Selv om man er ytterst forsiktig og forutseende, kan uhellet være ute.

På «Havsel» har vi i de 14 sesongene jeg har vært i Vestisen, så vidt unngått dramatiske ulykker og hendelser, men jeg vet at det mange ganger har vært nære på. Året før filmen ble laget, hadde vi tre mann til lege når vi kom til Isafjord. En av dem fikk klemt føttene og leggene mellom fangstbåt og skuteside under opphiving. Årsaken var at støvlene var blodige og glatte og glapp på leideren, samtidig som den to tonn tunge fangstbåten dasket mot skutesida i dønningen. Dette viser at selv om man hele tiden ut fra forståelse og erfaring er skjerpet på de farer som kan oppstå under de forskjellige operasjoner, kan ulykker skje.

20-åringen på «Havsel» som var med på filmturen i 2015, var så uvant med den farefulle jobben i fangsten at jeg ble mer og mer bekymret for at han skulle bli skadet. Og en mann som hele tiden er bevisst at han sees gjennom filmlinsen, er ikke våken nok på omgivelsene rundt seg til at det går bra i lengden, det være seg både på dekket på skuta eller når han tar seg frem på isen. Jeg ble også klar over at det var noe filmteamet ikke helt forsto, eller hadde forutsetning for å forstå. Det var egentlig bare et tidsspørsmål før det kom til å skje noe som ingen ønsket. Så da vi ankom Isafjord og inspektøren var enig med meg, fant jeg ut at det var best at han dro hjem mens han var like hel.

Og hva hadde han å tape? I beste fall tvunget til å jobbe omtrent gratis med en farefull og strevsom jobb inntil turen var over. Det skulle til slutt vise seg at vi alle jobbet omtrent gratis da det hverken ble tilskudd eller oppgjør for fangsten, men kun inntekt fra kjøttsalget fra 2.300 dyr som skulle deles på folk og båt.

Men uansett hva som redigeres av film og skrives i media, blir det aldri aktuelt for mitt vedkommende å gi slipp på sikkerheten for folk som er med båten. Så lenge jeg er med selv.

                                          Bjørne Kvernmo, skipper på Havsel