Målsettingen med mine tidligere innlegg om Nordkapp-kontrakten har vært å diskutere hvordan prosessen med denne kontrakten har foregått. Indirekte vil svarene som framkommer også belyse Finnmarkslovens relevans for næringsutvikling og vår forvaltning av Finnmarks naturressurser.
Uttalelser både fra Bente Haug, tidligere styreleder i Fefo, og kommunikasjonssjef Robert Greiner har vært av betydning for denne gjennomgangen.
Med dette tredje innlegget avslutter jeg foreløpig min gjennomgang av tilblivelsesprosessen for Nordkappkontrakten mellom Fefo og Rica som ble undertegnet 03.12.2019. Og her er det mye å sette fingeren på.
Kontrakten som ble arvet fra Statskog
Ansvaret for Nordkapp-kontrakten
Partenes arbeid med den rekken av hendelser som til slutt endte med festekontrakten i desember 2019, besto av en 14-15 års lang prosess. Til vår disposisjon i denne granskingen er mye materiale tilgjengelig om hva som kan forklare utviklingen.
Jeg mener at prosessen var tilrettelagt av Fefo fra selskapets begynnelse i 2006 for å kunne «få Rica på kroken» som en permanent leietaker på Nordkapp. Rica på sin side fryktet den gangen tydeligvis den muligheten at selskapet kunne miste adgangen til «gullgruven sin», Nordkapp-platået.
Og når både Fefo, den nye grunneieren i Finnmark, og Rica nevnes samtidig, så snakker vi om to parter som merkelig nok kunne ha sterke felles egeninteresser.
Derfor ble kontrakten som den ble. Den ene parten, Rica var en monopolist som opererte i et verdensberømt friluftsområde, Nordkapp-platået. Selskapet kom primært kom inn som investor med et sterkt kapitalavkastningskrav. Den andre parten, Fefo, var i 2006 blitt et stort eiendomsselskap, basert på en ideell bakgrunn om å fungere til fordel for finnmarkingene.
En langvarig kontrakt mellom de to parter falt godt sammen med Fefos «evighetsstrategi» som kom noen år etter selskapets etablering. Med eksempelet «Nordkapp» er det vanskelig å finne at hensynene til Finnmark blir prioritert av Fefo, slik Finnmarksloven krever.
Dette vet vi nå: Statskog var allerede for 25-30 år siden skeptisk til en lang forlengelsestid av den kontrakten som Rica overtok i 1997. Og ikke minst ytret Statskog seg om mer konkurranse på Nordkapp-platået. Når den tidligere styrelederen i FEFO, Bente Haug vel 20-25 år seinere forsvarer nykontrakten på 99 år for Nordkapp-platået, undertegnet i desember 2019, med at Fefo måtte følge Statskogs løfter til leietakeren Rica, stemte altså ikke hennes påstand.
Statskog stilte i sin tid krav om frihet for Nordkapp kommune til å planlegge for den bruken kommunen ønsket sjøl. Selvfølgelig i henhold til norsk lov.
Da Fefo så overtok finnmarksarealene fra Statskog i 2006, startet det nye selskapet umiddelbart med å endre den allerede kontraktsfestede forståelsen av valgmulighetene for Rica.
Rica behøvde ikke lenger å velge mellom opparbeidede eller bebygde arealer på Nordkapp-platået. Det fikk Rica vite av Fefo allerede i 2007. Rica kunne i stedet velge begge deler. Monopolet skulle bestå.
Da tiden for nykontrakt-forhandlinger kom, syntes Fefo bestemt på å legge til rette for RICA fra 2018 ved gammel-kontraktens utløp. Og det da sittende styret med bl.a. Bente Haug var med på denne prosessen gjennom styrearbeidet slik dette er beskrevet blant annet i i FEFOs egen-evaluering (fra august 2020).
Da selve prosessen med å utarbeide den nye Nordkapp-kontrakten kom i gang for fullt, hadde RICA tatt plassen i førersetet, ikke slik FEFO prøver å fortelle omverden i den nevnte egenevaluering. Her skapes inntrykket at kontrakts-prosessen var styrt av FEFO, noe også informasjonssjefen, Robert Greiner, hevdet i en diskusjon med advokat Ole-Martin Jensen i august 2020. Faktum var akkurat motsatt av hva Greiner hevdet, og advokat Jensen kaller informasjonen fra Greiner for «misinformasjon» (Sagat 12.august 2020).
Det kinkige for Fefo er at advokat Ole-Martin Jensen etter krav om innsyn i all korrespondanse mellom FEFO og RICa, allerede hadde fått utlevert alle relevante email-forsendelser mellom FEFO og Rica.
Her var selvfølgelig både dag og klokkeslett registrert for e-mail-korrespondansen. Slik kan vi følge hele prosessen, og finne svar på når og hvem som initierte hva. Slik blir advokaten i stand til å si at både første- og sisteutkast av kontrakten ble utarbeidet av Rica (se Jensens innlegg i Sagat 14. september 2020).
Jeg antar at det må være uvanlig at kjøperen tar kontroll med kontraktsprosessen på den måten vi her får demonstrert.
Det som kanskje kan virke merkelig i denne prosessen er at Fefo i sine arkiver allerede hadde en kontrakt fra Statskogs tid som definerte krav, og satte dato. Denne kontrakten var akseptert av leietakeren. Her fikk Rica utvidet leieadgang fram til 2030, og ikke lenger, hvis de aksepterte krav om større grunnleie og arealreduksjon.
Dermed er viktige sider av kontraktprosessen for Ricas, og Fefos ulykksalige deltakelse dokumentert. Jeg kan ikke forstå annet enn at her ble ikke Finnmarksloven brukt til å forvalte en viktig naturressurs i Finnmark til Finnmarks beste.
I tillegg har Fefo ikke brydd seg om det store økonomiske misbruket av denne naturressursen som parallelt er dokumentert både av Statsforvalteren i 2019, og gjennom de siste rettsprosessene.
I stedet synes kontraktprosessen å bli brukt til å bemektige to samarbeidende og profittsøkende aktører, i første omgang mot Nordkapp kommune og mot finnmarksinteressene. Og at denne prosessen startet umiddelbart etter at Fefo overtok for Statskog i 2006.