Vi har stor forståelse for de knallharde reaksjonene etter at Helse Nord vraket Finnmarkskollektivet nok en gang. Etter måneder med runddans omkring institusjonens skjebne, virker det svært provoserende at helseforetaket nærmest ikke tar seg bryet med å forklare sin «kvalitetssikrede» avgjørelse.
Vi savner rett og slett en konkret og fyldestgjørende forklaring på hvorfor kollektivet, de ansatte, brukere og pårørende, flyttes fra pinebenken til slaktebenken. I lang, lang tid har man ventet på en avklaring, med de utfordringer dette har vært for et helt fagmiljø. Alta kommune sørget for en midlertidig garantiordning for å takle ventetiden og dermed gjøre det mulig å sikre et godt tilbud, men det var altså fullstendig bortkastede kalorier. Spørsmålet blir derfor brennende: Hva er årsaken til at Finnmarkskollektivet ikke har det som skal til og hvor har det skortet på løsningsvilje for å forene partene i det vi mener har vært en langdryg prosess.
Vi er nemlig helt enige i at hensynet til brukerne er avgjørende for hvilke institusjoner som får oppdraget. Problemet akkurat nå er manglende forståelse for hvorfor en så velfungerende institusjon ikke får tilliten fra Helse Nord og dermed må sette kroken på døra. Dette er en forklaring som hele lokalsamfunnet behøver i en så betent politisk situasjon, ikke bare den aktuelle institusjonen.
Helseforetakene skal skape mest mulig helse for tilgjengelige ressurser og har selvfølgelig et ansvar for å skjøtte denne oppgaven på selvstendig vis, basert på lover, regler og kvalitetskriterier. Men dette ansvaret befinner seg ikke i et vakuum og kan ikke være frikoblet de politiske realiteteter. I dette tilfellet kan det ikke herske tvil om at det var stor politisk vilje til å opprettholde tilbudet i Langfjordbotn, også rikspolitisk. Når alle ventet på en omforent løsning innenfor naturlige tidsrammer, ble avslaget ekstra merkelig og uforklarlig.
Vår systemkritikk har hele veien vært at politikerne langt på vei har abdisert og overlatt det demokratiske ansvaret for helsepolitikken til byråkrater. Det skaper distanse til folket og den legitimitet som gjerne er tuftet i vårt demokrati, og dette har gjort noe med tilliten. Ansvaret virker tildels pulverisert og politikerne kan for ofte toe sine hender og skyve ansvaret fra seg i sentrale helsepolitiske spørsmål.
Inntrykket blir gjerne at norsk helsepolitikk er mer bedriftsøkonomisk fundert enn tidligere. Det gir en annen dimensjon, kanskje spesielt til omsorgsbiten der pengebruken er vanskelig å måle i vellykket behandling. Et varmt og inkluderende helseapparat kan stå i et direkte motsetningsforhold til de økonomiske veivalgene som gjøres i styrerommene, og opplevelsen kan ofte være at politikerne er plassert på sidelinja.