Tilsvar til Kurt Pasvikbamsen Wikans debattinnlegg «To utfordringer til Wulff».

Det er fornøyelig å lese innlegget, men samtidig høyst tragikomisk fordi det viser et bedrøvelig nivå hos forvalteren av et område større enn Danmark.

Først: Finnmarkseiendommen (FeFo) er ikke noe «felleseie» for Finnmark, men et privat sjøleiende firma uten eiere. Hadde folk i Finnmark vært eiere, måtte vi ha hatt mulighet for å utøve demokratisk eierstyring gjennom representative eiermøter/generalforsamling. FeFos «demokrati» er at forvalteren bestemmer over folket, noe allmuen pent må avfinne seg med. FeFo opptrer altså som en føydal jordherre overfor finnmarkingene.

– En selvmotsigelse av dimensjoner, fordi oppnevningsinstansene (fylkestinget og Sametinget) mangler formell instruksjonsmyndighet overfor FeFo, mener Wikan når vi forventer at han skal etterleve partiprogrammet til Senterpartiet. Wikan synliggjør her hvordan han møter seg sjøl i døra, tilsynelatende uten å forstå det. Samtidig som han utviser gedigen forakt for Senterpartiet og partiets program.

Hvis Wikan ikke skjønner noe så enkelt og sjølsagt som at enhver politiker må etterleve sitt eget forpliktende valgprogram, har han nulla ut seg sjøl. Det er derfor påfallende at Finnmark Senterparti lar Wikan ture frem, uten å ta grep, og endog forfremma han til fylkesvaraordførerkandidat ved høstens valg. Hvem vil stemme på et parti og en kandidat som mener seg høyt hevet over eget valgprogram?

Wikan synes å mangle grunnleggende forståelse av den fundamentale forskjellen mellom finnmarkslovens forvaltningsregler og faktiske rettsforhold. Finnmarkingenes hevdvunne rettigheter til bruk av utmarka gjelder uavhengig av finnmarksloven.

Wikan lever i en villfarelse om at FeFo via finnmarksloven kan styre eksisterende rettigheter som finnmarkinger har opparbeidet ved hevd og alders tid bruk, lenge før finnmarkslovens tilblivelse. Heldigvis er det ikke slik at finnmarkslovens forvaltningsregler trumfer hevdsloven, men tvert om.

Finnmarkslovens § 5 (forholdet til bestående rettigheter) fastslår at «Samene har kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark» samt at «Loven her gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tid bruk».

Dette tilsier at finnmarkingene ikke vil miste eksisterende bruksrettigheter ved overføring av grunnbokhjemmel fra FeFo til lokalt eierskap. Finnmarkslovens § 23 (rettigheter for personer bosatt i Finnmark) gir ikke noen nye rettigheter til finnmarkingene, men stadfester (kodifiserer) våre bestående rettigheter erverva gjennom lang tid. Wikan sprer derfor grunnløs frykt blant finnmarkingene om konsekvensen av hjemmelsoverføring til lokalt eierskap.

Konsekvensen vil være at eksisterende bruksrettigheter fortsatt vil bestå, mens styringa og inntektene overføres fra en føydal jordherre (FeFo) til et demokratisk, lokalt kollektivt eierskap. Hvis FeFo hadde vært genuint opptatt av finnmarkingenes rettigheter, burde man ha akseptert eierskap med en skjøteklausul tilsvarende finnmarksloven § 23. Dette ville da blitt tinglyst i grunnboka som en heftelse eller servitutt.

Problemet er at Wikan og styreflertallet i FeFo systematisk motarbeider folks rettigheter – i strid med både finnmarksloven, hevdsloven og folkeretten. Dette kommer til uttrykk ved at styreflertallet konsekvent nekter å akseptere privat eiendomsrett på umatrikulert grunn i Finnmark, mens mindretallet har opptrådt ansvarlig og juridisk korrekt.

Det er lett å dokumentere at FeFos bedriftsøkonomiske egeninteresse og allmennhetens adgang etter finnmarksloven § 25 styrer flertallets opptreden. Wikan har tidligere hevda at å akseptere brukernes hevdvunne eiendomsrett til bebygde tomter i utmarka vil innebære «privatisering», i motsetning til feste av samme tomt. Det på tross av at brukerne har samme fysiske rådighet over tomta enten den er eid eller festa. Forskjellen her er kun at ved feste kan FeFo innkreve tomteleie (festeavgift) – altså at de rettmessige eiere må betale leie for sin egen eiendom.

Hensynet til allmennhetens adgang til naturherligheter i Finnmark var avgjørende da styreflertallet i januar 2021 innvilget en klage fra Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) på et tidligere styrevedtak fra 2020 som aksepterte lokalt eierskap i Karasjok. Wikan var da nyvalgt styreleder og brukte sin dobbeltstemme for å omgjøre styrevedtaket til skade for Karasjok-folket. Også her ble finnmarkingene «gissel», av hensyn til FeFos privatøkonomi og allmennheten utenfor Finnmark. Det er ikke uten grunn at NJFF er trofast partshjelper for FeFo i rettighetstvister med lokalbefolkninga.

Ságat har aldri skrevet at FeFo skal «gi bort» eiendommer. Wikan må ha lesevansker når han kan påstå noe så alvorlig galt. Derimot mener vi absolutt at FeFo må akseptere godt dokumenterte eiendomskrav i tråd med Finnmarkskommisjonens rapporter og utmarksdomstolens dommer. Dette gjelder både kollektive og individuelle krav. Her er det ikke snakk om «milde gaver» fra den føydale jordherren, men om respekt for lov og rett, forskjellen mellom mitt og ditt.

FeFo-styret har i vedtaks form erkjent at «statens eierskap til utmarka i Finnmark, statens umatrikulerte grunn i Finnmark, var urettmessig». Da er det totalt absurd at Wikan og styreflertallet samtidig kan hevde at den urettmessige eierens tidligere disposisjoner skal ha utsletta de rettmessige eiernes rettigheter av eldre dato. Styreflertallet vil altså bruke statens gamle overgrep for å begå nye overgrep mot folket i Finnmark. Her er det ikke mye sannhet og forsoning.

Styreflertallet i FeFo har malt seg inn i et hjørne. Alle kommuner i Finnmark bør følge etter Karasjok, Tana, Kautokeino og Porsanger, ved å kreve lokalt eierskap på vegne av sine innbyggere. Man kan om ønskelig beholde FeFo som forvalter, men underlagt lokal eierstyring. I en demokratisk verden skal eierne/folket styre forvaltninga, og ikke omvendt som i FeFo-verdenen.

Samtidig har Finnmark SP en stor utfordring med å forklare hvorfor velgerne skal stemme på et parti og en kandidat som motarbeider og saboterer eget partiprogram.

Sluttelig oppfordrer vi folk til å følge med i Ságat hva vi faktisk skriver, fremfor å lese Pasvikbamsens forvrengninger i andre aviser.

Geir Wulff

Sjefredaktør i Ságat