Å bruke fornorskning for å gi Karasjok eiendomsrett er uheldig for det samiske folk.
Høyesterett behandler i disse dager spørsmålet om hvem som i fremtiden skal eie Karasjok - en av to lokale grupperinger eller alle i Finnmark gjennom FeFo som i dag.
I saken argumenteres det samepolitisk for at Karasjok skal få eiendomsrett, selv om saken skal vurderes juridisk etter gjeldende nasjonal rett. Også fornorskningen brukes som argument for Karasjok.
Sistnevnte er beklagelig. Samer bor ikke bare i Karasjok, men over hele Finnmark. Det siste den samiske kulturen trenger er en strek på kartet som forteller hva som er samisk og hva som ikke er det. Å skrive ut den delen av befolkningen som tapte mest språk og kultur, kan aldri bli riktig for oss som ett folk.
Fornorskningspolitikken ble iverksatt på midten av 1800-tallen og varte rundt 100 år, med virkninger som strekker seg helt opp til vår tid. Dette var en målrettet politikk fra staten for å få bort språk og kultur, også for andre minoriteter. Marginalisering og usynliggjøring var blant virkemidlene.
I dag står heldigvis samisk språk og kultur sterkt i Indre Finnmark. I resten av fylket fikk fornorskingspolitikken fatale utslag ved at språk og kultur, særlig på kysten, tilnærmelsesvis ble helt borte. Dette førte til store påkjenninger for enkeltmennesker og familier – alt godt dokumentert i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.
En strek på kartet mellom Karasjok og resten av Finnmark med begrunnelse i fornorskningspolitikken, vil ytterligere forsterke marginaliseringen og usynliggjøringen av samene i kyst- og fjordstrøk.
Det motsatte av usynliggjøring er å bli sett. Uten det vil den samiske befolkningen utenfor Indre Finnmark sakte, men sikkert, kunne forsvinne helt. Skjebnen til sjøsamene i Namdalen ble slik. I dag er kulturen borte, trolig fordi de ikke ble sett som samer.
Sjøl gikk jeg ni år på barne- og ungdomsskole i Indre Billefjord uten å lære noe om det folket jeg tilhørte eller mitt eget språk. Dette er et klassisk eksempel på usynliggjøring, som urfolk over hele verden har måttet oppleve. Jeg er imidlertid privilegert som fikk lære samisk som mitt førstespråk hjemme. Ikke alle er like privilegert.
I vår jobb skal vi forvalte Finnmark til det beste for innbyggerne og ta særlige samiske hensyn. Det at befolkningen i Karasjok ønsker å få sine rettigheter prøvd for domstolene er legitimt og helt i tråd med Finnmarksloven. Uansett hva utfallet blir i Høyesterett, så må vi alle respektere dommen og jobbe til felles beste for Finnmark.
Men å bruke fornorskningspolitikken som et argument for at befolkningen i Karasjok har eiendomsrett til grunnen i kommunen, i motsetning til samene langs kysten, mener jeg vil føre til mer skade enn gavn for den samiske kulturen.
Jan Olli, direktør i FeFo
