Man blir ofte advart mot å diskutere reindriften, derom du ikke er en reindriftsutøver, men jeg forsøker meg likevel. Dette fordi man må innse at reindriften har større problemer en vindmøllene på Finnmarkskysten, vindmøller som heller ikke jeg er særlig glad i.
Ole Simonsen
Ole Simonsen tar for seg reindrifta.
Ledelsen i Sametinget bruker reindriften rått for å dokumentere krav ovenfor norske myndigheter. Grunnen til dette er innlysende, reindriften er den eneste næringen/aktiviteten som til en viss grad kan knyttes til begrepet urfolk.
Urfolksbegrepet er sammen med hemmelig konsultasjoner de mektigste politiske særrettighetene for samiske politikere. Det er nesten umulig å hevde at politikere, universitetslektorer, skuespillere, advokater eller andre ordinære yrker trenger beskyttelse gjennom ILO-konvensjonen.
Det politiske misbruket av reindriftsnæringen er farlig fordi det skaper konflikter mellom næringa og den øvrige befolkningen i Finnmark. Disse konfliktene vil reindriften tape på i det lange løp, uansett hvor mye sametinget bruker sine politiske privileger.
Det er stor enighet om at reindriften er den viktigste næringsaktøren innen den samiske kulturen. Det er kjennetegnene ved reindriften som oftest trekkes fram når en skal beskrive det samiske. Reindriftssamene har et rikt samisk språk knyttet til vær og natur. De har også flest samiske kjennetegn gjennom klesdrakt, handverk, mat og liknede kulturuttrykk. De bærer på en måte den samiske kulturen på ryggen.
Dette stiller krav til reindriftsamene som ikke alltid kan være like lett å bære. Dersom reindriften skal leve av det de produsere, for det mest kjøtt, kan det bli vanskelig. Med de nødvendige endringer som har skjedd innen reindriften, har utgiftene eksplodert.
Det er klart at motorisert reindrift medfører store utgifter. I tillegg rammes nå reindriften av klimaendringer, slik at beiteforholdene på vidda forandres dramatisk. Store deler av vinteren må reinen mates, og det er hverken enkelt eller billig å frakte høy og pellets inn til vinterbeitene. Derom det er et ønske å få reindrifta i bedre økonomisk balanse må mange av driftsenhetene bli større. En utvidelse av antall dyr kan bar gjøres ved at en kjøper opp de mindre driftsenhetene.
Da en har maksimalt antall dyr på vinterbeitene, det tåles ikke en utvidelse. En økning av størrelsene på driftsenhetene vil ut fra dette måtte medføre færre personer i reindriften. Endringer av denne type vil da også være problematisk i et kulturperspektiv. Håpet er at reindriften kan fortsette med den tradisjonelle driftsformen og at klimaendringen ikke permanent ødelegger driften.
Det finnes også et mer «romantisk» syn på reindriften, som ønsker å øke antall personer som driver med reindrift. Da må det komme flere driftsenheter med færre dyr i hver enhet. Begrunnelsen er at jo flere som arbeider i reindriften jo lettere vil det være å bevare kulturen. En slik driftsform vil være totalt avhengig av statlige bevilgninger og vil ikke kunne kalles en næring, men være begrunnet i kulturelle problemstillinger. En vil da måtte søke tilskudd til kultur og ikke næring.
Reindriften sliter også med det en kan kalle et moderniseringsproblem, fordi den er så betydningsfull for samekulturen. Alle enderinger som har vært nødvendig i en moderne driftsform er også med på å påvirke kulturen. Når gjetningen foregår med scooter og ATV og ikke med ski og på fot og overnatting i lavvo er det endringer som kommer til syne i både språk og kultur. Det samme når pesk og kommager skiftes ut med skuterklær og moderne fjellklær. Når duodji ikke er en del av dagliglivet, men en tilskuddsaktivitet med tanke på turistnæringen reduseres kulturaktiviteter til en salgsvare. Alle disse endringene i moderne reindrift blir endringer som reindriften på en måte må forsvare og begrunne. Endringene er sannsynligvis både forsvarlig og nødvendig, men det påvirker en sårbar samisk kultur og den samiskspråklige rikdommen.
Disse problemene er så alvorlig at de ansvarlig både innen majoriteten og minoriteten må samarbeide for å finne gode løsninger. Her nytter det ikke å rope verken på menneskerettigheter eller urfolksrett. Her trenges et praktisk politisk handverk som avhjelper problemene. Vindmøllene er lett å bruke som symboler på konflikt med «okkupantene» men hjelper ikke reindriften i Finnmark det minste.