Denne underlige tittelen på kommisjonen er merkelig. Det frister å ta fram Oscar Wildes ord: «Sanninga er aldri rein og sjelden enkelt, men ingen føler skrupler med navnet! Sannhetskommisjonen er en meget grundig og solid framstilling av samisk historie fra de siste århundrer.
Derfor er det bemerkelsesverdig at bekjennelser har styrt medlemmenes sympatier og antipatier. De blitt fanget av disse vitnesbyrd og tatt dem inn som sine egne standpunkter.
I det følgende skal KUN det samiske berøres; språk, skole og internatliv; fornorskning og mobbing. Først skole- og internathistorie i et nøtteskall:
Den formelle fornorskning (1848-1901) var før internatenes tid
Seminarium Lapponicum ble nedlagt ved Kgl. reskript 3. november 1774. Her hette det at norsk språk skulle innføres blant samene. Papirbestemmelse.
Stortingets vedtak om fornorskning i 1848 om ”at bibringe de norske Lapper, . . . Undervisning i det norske Sprog, at virke til dette Folks Oplysning” fikk heller ikke avgjørende betydning. I 1851 fulgte departementet opp Stortingets vedtak med pengebevilgninger; ”i den Hensigt at bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog”, seinere kalt Finnefondet, som hadde bevilgninger til 1920-tallet.
Etter skoleloven av 1860 skulle alle kommuner har fast skole, men omgangsskolen fortsatte i mange kommuner i flere år. Oppbyggingen av skolevesenet i Finnmark gikk langsomt. Det tok lang tid før skolereformen ga virkelige resultater. Den årlige skoletiden var kort, - og fraværsstatikken høy.
Perioden 1848 til 1901 kan kalles den formelle fornorskningen.
I 1862 utferdiget Stiftsdireksjonen i Tromsø en instruks med (1) der flertallet forsto norsk, skulle undervisningen foregå på norsk, (2) i lærerdistrikter der flertallet ikke forstod norsk, skulle undervisningen være på samisk, men målet var norsk, og (3) ”overgangsdistrikter” hvor samisk fortsatt dominerte, men hvor norsk språk var i framgang.
I tilknytning til instruksen ble det gitt ut en rekke bøker på samisk, med store 1. opplag, - og det kom nye opplag. Alt finansiert av Finnefondet. Man må helt fram til 1980-tallet for at det kom flere bøker på samisk enn i den formelle fornorskningsperioden!
Friplassene for samisk- og kvensktalende ved lærerseminariet i Tromsø fortsatte, - finansiert av Finnefondet!
Den handlekraftige biskopen Johannes Skaar (1885-1892, kalt sámi bisma) stakk kjepper i hjulet på statens fornorskningspolitikk. Han lærte seg samisk og skrev flere salmer på samisk. Biskop Skaar var ”persona non grata” i departementet. Sammen med bl.a. Qvigstad stiftet han Finnemisjonsselskapet som samlet inn penger. Selskapet fikk gitt ut Bibelen i 1895. Oversettelsen av GT ved J.A. Friis og Lars Hætta var ferdig allerede på 1870-tallet, men Departementet bevilget ikke penger. Det kom fornorskningsinstrukser både i 1870 og 1880. Da en ny instruks kom i 1898, nektet biskop Wilhelm Böckman (1893-1909) å skrive under! Derfor er instruksen undertegnet av statsråd Wexelsen. Med andre ord: Fornorskningen var et slag i luften.
Den praktiske fornorskningen (fra 1901) var også internatenes storhetstid
Med Finnmark som eget skoledirektørembete fra 1901 og med den energiske Bernt Thomassen som skoledirektør, skjøt skolebyggingen fart og det ble opprettet flere statsinternater med fornorskningen som hovedoppgave. Han ville kutte ut alt samisk og finsk (kvensk) i skolen, man måtte ”ofre” en samegenerasjon. Han var optimistisk: Til en annen trønder – sokneprest Brage Høyem i Kautokeino, skrev han i 1903: ”Vi to skal gjøre en norsk bygd af Kautokeino om vi får holde på.” Det var lettere å reise skole- og internatbygg enn å skifte ut samisk språk og kultur.
Av nasjonal- og militærstrategiske grunner ble de første statsinternater reist ved grenser, i 1905 tre internater i Sør-Varanger (Strand, Fossheim og Tårnet) og i 1908 i Kautokeino. Det ble ingen internater i Karasjok og Polmak fordi motstanden var stor i kommunen. De følgende år kom det internater i Måsøy, Porsanger, Loppa og Lebesby. Fra 1920-tallet ble det bygget flere kommunale internater, bl.a. tre i Talvik, fem i Loppa, tre i Hasvik og tre i Sørøysund.
I Norge var det skoleplikt, men skoletiden var kort, fra rundt 12-14 uker til vel 20 pr. skoleår, - i mange kommuner var fraværsprosenten høy, - opp til 50 %. Fraværet skyldtes ikke sykdom, men det var ikke mulig å innlosjere skolebarn i private hjem pga. spredt bebyggelse, trange boforhold og dårlig økonomi. Dessuten var skolen og skolens innhold – utenom kristendomskunnskap – meningsløs for man livberget seg med å høste i naturen. Årsaken var altså at skolen ”arbeidet mot uforenlige mål” sett fra samisk siden og for ”å fremme urbaniseringen” i samiske miljøer (Hoëm 1971).
Konfirmasjonen var obligatorisk fram til 1912. Det var derfor helt nødvendig for å tilegne seg lese- og skriveferdigheter. Skulle man gifte seg, måtte man være konfirmert. Selv om loven ble opphevet i 1912, fortsatte tradisjonen mange steder i flere tiår blant samene i nord. Pga. konfirmasjonsundervisningen aksepterte man at lese- og skriveferdigheter kunne tilegnes på samisk.
Tilbake til Sannhetskommisjonen: Fornorskning eller mobbing?
Blant de forhold som Sannhetskommisjonen er opptatt av, er internatlivet og skolegangen som pådrivere i fornorskningsarbeidet. Kommisjonen har også sett om det er en sammenheng mellom mobbing og fornorskning, og om mobbing ble brukt som en middel i fornorskningsarbeidet.
Kommisjonsmedlemmer må basere denne antakelsen på bekjennelser. Det meste av vitnesbyrdene om mobbing knyttet til fornorskning kom på folkemøter som kommisjonen inviterte til. HviHhv hH
Hvis disse bekjennelser skulle bli prøvd i en rettssal, ville de neppe holdt som bevis. Kommisjonen var sammensatt av pensjonerte professorer, pensjonert biskop og flere akademikere. Ingen av dem har erfaring med internatliv! Kommisjonens leder var blottet for elementære kunnskaper om samer og samiske forhold. Han har vel knapt vært i Finnmark. Sekretariatet besto av folk med universitetsutdannelse. ”Sannhetskommisjonens” medlemmer hadde ikke invitert folk for å fortelle solskinnshistorier. De som bar fram sine bekjennelser visste hvilke forventninger kommisjonen hadde. Det ser ut til at kommisjonen ikke har vært interessert i å etterprøve faglig de mange og sterke utsagn som ikke kan betraktes som annet enn vold og rasisme. Det er bemerkelsesverdig fordi rapporten på 698 s. er detaljrik og faglig grundig på historiske forhold, men åpne øyne etterprøver de ikke de sterke utsagn som strafferettslig vil føre til ubetinget fengsel.
Fornorskning skjedde mest utenfor internatenes og skolenes arena
Helt til gjennomføring av ni-årig skolen på 1960-tallet, var skoleåret i enkelte kommuner nede i 12-18 uker pr. år. Bare barn som bodde avsides og flyttsamebarn fikk plass på internatet. De fleste skoleelever bodde ikke på internatet. Det er altså bare en brøkdel av skoleelever som har bodd et på internatet.
Under krigen (1940-1945) overtok tyskerne internatene og skolene. Og under gjenreisning var det mangelfullt skoletilbud forid de fleste skoler og internater i Finnmark var jevnet med jorda.
Mobbing forekom og forekommer både på skolen og på internatet. Men at mobbing var satt i system som metode på internatet og skolen med sikte på å få bukt med det samiske, er heller tvilsomt. At det forekom enkelttilfeller av mobbing, betyr ikke det samme som at det lå systematikk bak dette. ”Sannhetskommisjonen” har ingen dokumentasjon på det. Hva noen informanter mener, er ikke det samme som dokumentasjon.
Disiplin kan forveksles med mobbing. Barn opplevde kanskje det som mobbing at de skulle sto opp tidlig for morgenstell og få mat før skoletimen begynte. Eller at de syntes disiplin med faste rutiner og rosignal var fornorskning.
Velstand og utvikling svekket samisk
Det er først og fremst samfunnsendringer som førte til fornorskning, og ikke skole- og internatliv.
I sin dr.avh fra 1971 hevder Hoëm at på tross av internater og skolen i Kjerneområdet var samisk ”identifisering fremdeles intakt og et av de fremste kriterier på den var bruken av det samisk språk.” Årsaken var at skolens fagplaner (Normalplanen) var basert på norsk språk og kultur, og skulle fremme ”urbaniseringen”. Dette arbeidet var ”uforenlige mål i [samiske] hjem . . . med hensyn til barnas sosialisering. . . . Mens statsmaktenes mål var det urbaniserte norske samfunn, var rurale samedistrikter de samiske barns fremtid ifølge foreldrene.” Derfor var fornorskning svak, er Hoëms konklusjon.
Asle Høgmos ”Det tredje alternativ” (1986) tar for seg kystsamfunnet i Vest-Finnmark. Her tar utviklingen en annen retning vei i endrings- og sosialiseringsprosessen. Samfunnet ble ettspråklig norsk pga. at foreldrene valgte å foreta en fullstendig språk- og identitetsmetamorfose: Samisk språk og tilhørighet blir erstattet med norsk. Årsaken var de store økonomiske endringsprosesser. De administrative forhold ledet av norske tjenestemenn og samhandling var norsk språk og skjemaveldet ramme. Folk lærte seg norsk, og valgte bort samisk språk og tilhørighet, i motsetning til folk i Kjerneområdet. Ved blandingsekteskap ble norsk hovedmål i hjemmet.
Ingen av de to forskerne betoner skolen og internatene som hovedårsaken til språkskifte. I Kjerneområdet lærte folk norsk, men beholdt samisk. Ved kysten valgte folk bort samisk, og ble ettspråklige. De ble norske i sjel og sinn.
Disse spørsmål er det grunn til å se nærmere på forskningen til Anton Hoëm og Asle Høgmo. Og ikke minst layouten i rapporten der fagteksten er meget kompakt, mens vitnesbyrdens framheves sterkt på bekostning av faget. Dette er ikke gjort ubevisst!
Strand internat var det første statsinternat i Finnmark, ferdig høsten 1905. I dag del av Varanger museum, avdeling Sør-Varanger. (Foto: Odd Mathis Hætta)
