Skoledebatten i Alta er i ferd med å bli en kamp mellom de ulike skolene og deres tilhørende nærmiljø, en kamp der det er om å bevare «vår skole» og heller få lagt ned en annen. Motsetningene er hverken ideologiske eller prinsipielle, de er knyttet til skolekrets og bygdelag. Til en viss grad kan en hevde sentrum står mot periferi.
Disse motsetningene er slik jeg ser det et resultat av en langvarig og uryddig politisk prosess rundt endring av skolestrukturen. En slik splittelse mellom ulike foreldregrupper og bygdelag er uheldig. En samlet foreldregruppe kunne stått sterkere i kampen om et felles mål; en god skole for alle ungene i Alta.
I kommunestyret hevder begge partifraksjonene at deres forslag til ny skolestruktur er et «verdivalg»; det er barnas beste og innholdet i skolen som skal styrkes, hevdes det. Med Torfinn Reginiussen i spissen hevder AP/SV/V og høyreutbryter Arnt Ivar Pedersen at de ved å legge ned og sanere deler av Komsa og Bossekop skole velger nærskoleprinsippet. Ronny Berg og FRP/H/KP hevder de ved å legge ned Elvebakken skole satser på skolens innhold heller enn skolebygg. Hvordan kan det ha seg at det å flytte 100-150 elever ved Komsa, og sikkert samme antallet fra Elvebakken, i årene framover styrker nærskoleprinsippet og barnas skolegang? Hvordan kan det ha seg at større klasser og færre lærere øker læringen? Hvordan kan dette være verdivalg?
Det er mulig jeg er politisk naiv og ikke forstår realpolitikkens harde virkelighet på rådhuset der det er den økonomiske bunnlinjen som teller, men ville ikke et virkelig verdivalg vært å bygge videre på de gode sidene som skolene i Alta har i dag? Skolen i Alta har høy lærertetthet, relativt få elever i hver klasse og gangavstand for de fleste elever. I stedet for å bejuble og skryte av disse godene, framstilles de som store problemer både fra administrasjonen og politikerne: Det er et problem at klassene ikke er fylt til randen, det er et problem med for mange lærere per elev, det er et problem med for mange skoler. Dette er ikke et pedagogisk problem, det er ikke et problem for ungene og heller ikke et problem for læring og trivsel. Det er med andre ord ikke et «verdiproblem». Det er tvert i mot viktige verdier, verdier som utgjør en styrke for læringsmiljøet. All forskning tilsier at trygge læringsmiljø med nærhet til lærere og lokalmiljø er sunt for barns oppvekst og faglige- og sosiale utvikling. God kontakt mellom skole, hjem og elev bygges ved tette relasjoner der barn og voksen lærer hverandre å kjenne godt. Dette skjer best i relativt små klasser i nærmiljøet.
Et virkelig verdivalg ville være å videreutvikle skolen i Alta, det ville være å bygge videre på de nevne gode sidene ved Alta-skolen, heller enn å forstå disse godene som problem som bør saneres og bygges ned. Et virkelig verdivalg ville være å satse økonomiske midler på å ivareta nærskolene, lærertettheten og de nære relasjonene mellom lærer og elev i hele Alta. Et politisk verdivalg der en vil ivareta barnas beste er ikke forenelig med å legge ned bærekraftige skoler i nærmiljøet, øke klassestørrelsene og minske lærertettheten. Løsningene som nå fremmes fra begge fraksjoner er på sett og vis verdivalg – begge velger økonomiske verdier – verdien av å spare penger. De har derimot ikke valgt verdier knyttet til barns læring og gode oppvekst. Jeg vil oppfordre politikerne bak begge forslag om å være ærlige på dette og heretter slutte å framstille forslagene om skolekutt som verdivalg.
Helge Chr. Pedersen
Lærer i lærerutdanningen
og far til barn på Komsa skole