Noen ganger er det ekstremt vanskelig å ikke bli revet med av bilder som popper opp i media, og noen bilder brenner seg inn i netthinnen. Denne gangen var det en gutt på 3 år, med blåe bukser og rød genser ligger han i strandkanten, livløs. Aylan ble et offer for en families desperate kamp for å komme seg bort fra krig og elendighet. Igjen sitter det kun en person igjen av en familie på fire, faren. Han har ingenting igjen, ingenting!
Verdenspressen publiserer bildet av hans sønn, død på en strand. Noen mener det er altfor brutalt, jeg er enig at det er brutalt, men det er den virkelige verden. Kanskje det var akkurat dette bildet som fikk verden til å våkne?
Jeg savner litt medmenneskelighet, og empati for de folkene som rømmer fra krig og elendighet. Jeg vil at vi skal åpne sinnet vårt, og tenke på hvor mange land som tok i mot våre forfedre med åpne armer da krigen herjet som værst i vårt kjære Norge.
Aylan ble bare 3 år, like gammel som min kjære gudsønn, som jeg fikk en video av i går på snapchat, full av maling, og den herligste latteren jeg vet om.
I kveld når han legger seg er han helt uvitende om hva som egentlig skjer ute i den store brutale verden!
Han er heldig.
Ken Arne Brox
