Begrepet tradisjon har mange kommentert. Det betyr som kjent overlevering av materiell og immateriell kultur. Men gjennomgår en tradisjon en forvandling til det ugjenkjennelige, er det ikke lenger tale om tradisjon. Vårandejaktens hensikt var matauk, man brukte apostlenes hester, laget enkle bogsteller, og man tok ikke ut mer enn det man kunne fortære innen rimelig tid. Fjør og dun ble brukt til dyner og puter, og som fyll i mannsluen. Andejakta ga både mat, klær og husgeråd. Det var tale om å overleve i en karrig natur. Selv har jeg følt det på kroppen. Like etter 8. mai 1945, kom vi tilbake til vårt hjem som var lagt i aske. Det var vanskelig å få tak i mel og andre matvarer. Elver og vann lå under isen. Andejakta ga ferskt kjøtt. Jeg var alltid med far min på jakt og fangst. Selv deltok jeg på andejakten siste gang våren 1959. Jeg baserer altså mine utsagn både på erfaringskunnskap og på boklig lærdom. Dagens andejakt har andre mål og midler enn samiske tradisjoner. Målet er å drepe fugler for fornøyelsens skyld, midlene er moderne våpen og moderne kommunikasjoner. Tradisjonen er fullstendig brutt, og da er det heller ikke lenger tale om sedvanerett. Svein Ole skriver at «Andejakta har foregått hele tiden i Kautokeino.» Ja, av noen avsides boende, men mest av noen norske og fornorskede menn som drev ulovlig andejakt også etter 1970-tallet. Dette sier mer om deres etiske standard enn om tradisjon.

Kirsten Karine skriver at jeg «har vokst vekk fra stammen». Det er mulig det, men den samiske arven hadde som grunnpillar å skåne naturen for eksploatering og å skåne dyr og fugler for lidelser. I den gamle religionen hadde man (samene) to overordnede makter som man måtte underkaste seg, gudene og naturen. I kristendommen hersker Gud over menneskene. Menneskene skal på sin side herske over naturen; «legge under seg og herske over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» slik det står i 1. Mos. 1,28.  Jeg vet ikke hvem som har vokst seg mest «vekk fra [same-]stammen».

Hun skriver også at vårjakta er «et psykososialt geskjeft for å nyte de lyse vårnetter etter lang vinter og før myggen kommer».  Det gjør jeg også, uten å måtte gå i naturen med våpen.

Noen stusser kanskje over ortografien i de samiske ordene. Når jeg skriver i FD og Altaposten, bruker jeg ikke de særsamiske bokstaver og diakritiske tegn fordi av og til glemmer avisene å sette dem inn. Derfor.

Fuglenavn har jeg lært gjennom oppveksten. Disse navn er i samsvar med autoritative ordbøker.

Ellers synes jeg det er fint at mange bruker skarp penn – det gjør også jeg.

Odd Mathis Hætta