Etter å ha fulgt sykehusdebatten i Alta fra sidelinjen de siste årene, vil jeg gjerne dele mine tanker om saken.  Hvorfor må Alta – Finnmarks største by –  kjempe så hardt og så lenge for å få et sykehus?

Jeg bodde de første 20 årene av mitt liv i Alta. Senere har jeg vært innom jevnlig, ofte hver måned. Jeg har fulgt med utviklingen og jeg har sett den kampen Altas befolkning har ført overfor myndighetene. Og jeg har sett den gryende fortvilelsen over at de må fortsette å dra til nærmeste sykehus der ute i havgapet uansett vær og vind.

Det er tre viktige kriterier for valg av sted når et sykehus skal bygges. Antall mennesker, kommunikasjon og værforhold. Alta innehar alle de nevnte kriteriene. En populasjon dobbelt så stort som der lokalsykehuset ligger i dag, knutepunkt for kommunikasjon i vestfylket og et stabilt klima.

Men det fins også et fjerde kriterium for valg av sykehussted. Sykehuset må helst ligge geografisk sentralt i regionen, slik at alle i området – også de i periferien –  ikke får en for lang vei til sykehuset. Sett spissen av en passer i Alta og lag en sirkel rundt, så ser man hvor sentralt Alta ligger i regionen. Sett spissen av en passer i Hammerfest og lag en sirkel, da skjønner alle hva jeg mener. Også her vinner Alta.

Hvilke kriterier er da igjen?

For til syvende og sist dreier dette seg om en ting. Å gi pasienten adekvat behandling raskest mulig når alarmen går. Jo flere mennesker som bor innenfor nærområdet, jo raskere klarer en å gi den beste behandlingen til flest mulig. Det er dette det dreier seg om. Men da må også ressursene være der hvor folket er, og ikke omvendt.

For å si det sånn. Hovedmengden av Finnmarks befolkning bor i Alta-regionen. Dvs. flere mennesker vil få raskere hjelp. Hammerfest, som har halvparten av Altas befolkning, må dra inn til Alta. Høres ikke det rimelig ut? Det blir færre transporter enn det er i dag og det er tryggere å dra fra havgapet og inn til smulere farvann enn omvendt.

At Hammerfest en gang var hovedsete i vestfylket med de fleste ressurser, den gang Hurtigruta var viktigste transportvei, er greit nok. Men nå er det historie. Det var før Alta fikk flyplass og flerdoblet sitt innbyggertall. Tiden har forandret seg. Og vi må forandre oss med den. Og vi som er gamle nok husker den gang Nord-Norges Salgslag var i Hammerfest og kyrne i Alta. Også det en merkelig distriktspolitikk.

Ved å ha et sykehus i Alta vil også andre omkringliggende steder som bl.a. Kautokeino få en kortere og sikrere transport til sykehus. Der er foruroligende at 3.000 mennesker i dagens samfunn har 25 mil til nærmeste sykehus. Et sykehus i Alta vil gi knappe 70% av befolkningen i regionen et bedre sykehustilbud. Hva betyr ikke det i en akutt situasjon? Hvor er det blitt av flertallsprinsippet?

At det kanskje også kan være lettere å trekke til seg dyktige fagfolk til et sykehus i Alta, med lunere klima, variert friluftstilbud og under to timer til hovedstaden, skal en heller ikke se bort fra.

Etter å ha vært lege i en mannsalder i bl.a. Alta, Bodø, Brønnøysund, Rjukan, Horten og flere år på Ullevål sykehus, har jeg følt på kroppen hvor skoen har trykket de gangene det stod om et menneskeliv. Etter 15 år i luftambulansen som anestesilege med rundt 4000 oppdrag og 3 år på Sea King helikoptret i Bodø, har jeg opplevd de gangene det gjaldt som mest å rekke fram, og jeg har opplevd hva som var årsaken de gangene vi kom for sent. Avstand og tid betyr alt.

At det er gått politikk i en sykehusdebatt er ikke uvanlig. Men det er uvanlig at det klart største stedet i en region med best beliggenhet, kommunikasjon og klima ikke blir hørt. Nevn ett lignende eksempel i Norge?

Politikk kan være farlig i mange sammenhenger – også i dette tilfelle. Ja, direkte livsfarlig.

Min fetter Jostein Johansen har skrevet en rørende sang om det å stå fast bak bommen i Stokkedalen da det gjaldt som mest. For hans skjebne klarte brøytebilen å kjøre foran ambulansen. Mens andre skjebner kan fortelle om de gangen bommen ikke ble åpnet.

Nå er det valg. Støtt de som støtter ditt valg om et sykehus i Alta. Det hadde vært fristede å be om folkeavstemning i regionen og latt innbyggerne selv avgjøre plassering av sykehuset. Det må da være en demokratisk måte å avgjøre en viktig sak? Hele Altas befolkning må stå samlet og fortelle myndighetene at dette må de gjøre noe med. Og de må si det så høyt at det høres. Det trengs en konsekvensutredning raskest mulig og så får argumentene fra begge sider veies mot hverandre.

At det blir sykehus i Alta er ingen tvil – det er et tidsspørsmål. Men for hver dag som går før dette avklares, er en dag for mye!

Asle T. Johansen