Gruveprosjektet til Nussir og en ødelagt Repparfjord er ikke nok. Arbeiderpartiet ved bla. Helga Pedersen og Martin Henriksen har lagt frem forslag i Stortinget som skal gi flere «skattejakter» og gruveprosjekter i Nord-Norge. Men forskjellen mellom skattejakt og røvertokt er ikke alltid åpenbar.
Samtidig som Arbeiderpartiet vil ha en statlig finansiering av leting for en miljøskadelig industri er det ingen avgifts- og skatteordninger som sikrer at merverdien av mineralutvinningen tilkommer fellesskapet. Med dagens regelverk flyttes verdiene fra bakke til bank uten annen skatteordning enn hva vi har for alminnelige tjenestenæringer. Utvinning av olje, utnytting av vannkraft og oppdrett av fisk bruker alle av fellesskapets ressurser og betaler tilbake til fellesskapet i form av egne avgifts- og skatteordninger. I Venstres alternative budsjett for 2017 foreslo vi en miljøavgift for deponi av gruveavfall. Det ville i det minste vært en start.
Det er vekst i nord – drevet av naturbaserte næringer, og særlig fiskeri. I tillegg vokser reiseliv og mange kunnskapsintensive bedrifter. Arbeiderpartiets favorittnæring har derimot ikke noe stort potensiale for verdiskaping. I en rapport fra Vista Analyse (2013) kommer det fram at mot 2030 og 2050 er potensialet for verdiskaping i mineralnæringen lavere enn for det meste annet vi kan finne på i Nord Norge. I beste fall vil det være mulig med en økning i sysselsetting på mellom 800 og 1400 personer. En slik beskjeden vekst, befolkningsutviklingen tatt i betraktning, vil kunne fortrenge annen lønnsom næring og forutsetter at vi er villig til å akseptere miljøskader og kjøre over urfolks rettigheter.
Det er ikke mindre, ubetydelige inngrep vi snakker om. I de seinere tiår er det bare Gardemoen-utbyggingen som vil ha ett større arealinngrep enn gruveprosjektet til Nussir i Repparfjord, i tillegg til bruk av miljøskadelige kjemikalier og store deponiområder for oppbevaring av gruveslam. Arbeiderpartiet er åpenbart villig til å godta storskala dumping av gruveavfall i matfatet. Ikke bare er Ap villig til å akseptere betydelige miljøskader, men de mener åpenbart at gruver skal være viktigere enn fiskeri og reindrift.
Pedersen og Henriksen begrunner satsing på mineraler med at industrien her i Norge vil gjøre dette bedre enn det andre gjør andre steder – og med større respekt for rettighetene til folk. Denne selvtilfredsheten er det ingen grunn til. Norsk utenrikspolitisk institutt har i samarbeid med flere institusjoner i et prosjekt, finansiert av Utenriksdepartementet, rangert 92 selskaper som er aktive i utvinningsindustrien nord for polarsirkelen. Rangeringen viser at mineralindustrien er dårligere forberedt enn oljeindustrien på å ivareta urfolksrettigheter, og at selskaper som operere i Norge er dårligere forberedt på å ta hensyn til urfolks rettigheter enn selskaper i USA, Canada, Sverige og Finland. Det landet Norge best kan sammenlignes med er Russland. Rapporten burde få flere enn Venstre til å tenke over hvilke urfolksrettslige forventninger staten stiller til gruveindustrien.
Arbeiderpartiets ivrer nok en gang for en industriutbygging som ødelegger miljø, knapt er samfunnsøkonomisk lønnsom, fortrenger fornybare næringer og truer samisk kultur. I USA ser vi nå en mobilisering av naturvernere og urfolk i Nord Dakota mot framføring av en oljerørledning som truer miljø og urfolks kultur. Norske banker som har vært med å finansiere prosjektet har sagt de vil trekke seg ut. Vi burde forvente at Ap har en like tydelig og prinsipiell holdning, og derfor forsvarte miljø og urfolks rettigheter i møte med gruveprosjekter som det Nussir planlegger i Finnmark. I stedet ser vi altså et Ap som heller velger å konkurrere med Høyre og Fremskrittspartiet om velgere på tvers av hensyn til miljø og samenes rettigheter. Denne konkurransen vil ikke Venstre delta i. Venstre vil i stedet sette miljø, fornybare næringer og urfolks rettigheter foran en kortsiktig, miljøødeleggende og ikke-fornybar industri.
Trine Noodt
Venstre