10. mars presenterte iFinnmark et foto av assisterende fylkesrådmann Anne-Catrine Larsen, med en tilhørende reportasje. Larsen har som leder av et utvalg med 9 personer levert en rapport om «hva Finnmark fylkeskommune kan lære etter å ha kjørt en oppsigelsessak mot Bjørnar Bruer gjennom to rettsinstanser, og tapt på alle punkter.» Tittelen på Rapporten er «Oppfølging og læring etter dom i lagmannsretten.»

De 9 forfatterne har overordna stillinger i Fylkeskommunen med heldagsjobber i å uttale seg skriftlig og muntlig. Derfor går jeg ut fra at de er bevisst formulerende mennesker som skriver det de tenker, og tenker det de skriver. M.a.o. bør Rapporten gi et presist uttrykk for deres oppfatning av saka. Jeg forstår dem dithen at de skal bidra med «læring og læringspunkter etter dommen i lagmannsretten». Men nå er det sånn – tror jeg – at for å kunne lære av sine feil, må man erkjenne feilene man har begått. Dét burde ikke være så vanskelig i Bruer-saka, der alle vesentlige fakta – også alle feilene – er ubestridte. Derfor venter jeg å finne et resymé av sakas fakta som innledning til Rapporten, men etter hvert må jeg innse: Gruppa distanserer seg fra fakta, og jeg siterer det innledende sammendraget av rapporten:

«I denne saken gir fylkesrådmannen tilbakemelding til fylkestinget på læring og oppfølging etter at fylkeskommunen ble dømt i lagmannsretten i saken der en medarbeider ved Alta videregående skole gikk til sak mot arbeidsgiver etter å ha blitt avskjediget. En arbeidsgruppe har avdekket læringspunkter og kommet med forslag til tiltak for å sette organisasjonene bedre i stand til å forebygge og håndtere vanskelige personalsaker.»

Gruppa legger altså til grunn at «fylkeskommunen ble dømt i lagmannsretten.» Og det er nok så at «fylkeskommunen ble dømt», men da kun som en «juridisk person,» d.v.s. som en abstraksjon. De som i realiteten ble dømt var en eller to personer, men de er eliminert fra rapporten. Ved på denne måten å trikse bort de skyldige, tar gruppa et stort skritt inn i uvirkelighetens verden. (Det første skritt i den retningen hadde Runar Sjåstad ført dem da han nekta Gruppa å «granske» saka; d.v.s. at han forbød dem å se, høre og snakke om fakta, han blokkerte adgangen til prosessens urovekkende serie av begåtte feil.)

Neste setning i Rapporten lyder: «… saken der en medarbeider ved Alta videregående skole gikk til sak …». Det framstilles her som om en «medarbeider» (Bjørnar Bruer) var den første som aksjonerte, (gikk til sak) men faktum var jo det motsatte: Bjørnar Bruer satte seg til motverge mot de individene som angrep ham. At han måtte «gå til sak» var en forsvarshandling.

I en kommentar til dommen i Alta tingrett uttaler Fagforbundets advokat Eirin Halvorsen Lillehof, som bisto Bruer i tiden fram mot og under rettssaken, følgende til Altaposten:

«Jeg har ikke vært borti lignende. Vi holdt på i to uker i retten. 4.000 sider med dokumentasjon har vært lagt til grunn. Saken har hatt helt ekstreme proporsjoner i forhold til hva som er normalt i arbeidsrettssaker. I prosessen har fylkeskommunen rettet massive beskyldninger mot Bjørnar. Jeg har aldri hatt eller sett saker som har vært som denne, både i størrelse og form.»

Lise Lotte Bruer skrev 19. januar et personlig, offentlig brev til de seks personene i Fylkeskommunen som vel må kalles institusjonens eksekutivkomité i saka: Runar Sjåstad, Øystein Ruud, Ada Molne Kjøllesdal, Lisbeth Sandtrøen, Inger Persen og Ann Kristin Strøm.

Det personlige brevet er et gripende dokument. Hennes skildreringer av personskadene som gjerningspersonene påførte hennes familie avdekker sakas «helt ekstreme proporsjoner» ikke bare juridisk men også menneskelig.

Lise Lotte siterer fra en artikkel i Fredriksstad Blad: «Den verste mobbingen) er den mer subtile hverdagstrakasseringen … (blant voksne, og) familien min har stått midt i en uforståelig og omfattende konflikt med ledelsen ved Alta videregående skole … (som) startet … en heksejakt for å bli kvitt (pappa) og for å få ham i fengsel for ting han ikke har gjort. … (Saken viser) hva mobbere kan gjøre med et annet menneske … (når de har) makt og posisjon til å gjøre livet vanskelig for noen under seg.»

I denne inntil videre så ubegripelig saka finnes det foreløpig ingen gyldig konklusjon, og jeg kan for min egen del bare avslutte denne framstillingen med å hente fram den urgamle beretningen om «De Tre Mytiske Aper,» som i den tekstlige kortversjonen lyder: «Ser ikke Det Onde, hører ikke Det Onde, taler ikke Ondt.» Wikipedia bringer en fyldigere versjon som jeg først skal gjengi på engelsk og deretter i min egen gjendiktning:

«In the Western world both the proverb and the image are often used to refer to a lack of moral responsibility on the part of people who refuse to acknowledge impropriety, looking the other way or feigning ignorance.»

Og så min versjon: I den vestlige verden er både ordtaket og figurene med De Tre Mytiske Aper ofte brukt for å referere til mangel på moralsk ansvar hos mennesker som nekter å erkjenne det onde og ser en annen vei eller later som om de ikke vet.

Magnar Mikkelsen

Veidnesklubben