Norge er i ferd med å miste balansen som Nato-land og naboland til Russland. Det er vi ikke tjent med.

Etter forespørsel fra amerikanerne har regjeringa beslutta at over 300 amerikanske soldater skal utstasjoneres på Værnes. Norge har ikke hatt utenlandske soldater stasjonert i fredstid tidligere, noe det er gode grunner til. Samtidig beveger NATO seg stadig lenger nord og stadig lenger øst. Norsk deltakelse i NATOs rakettskjold vil også utvilsomt oppfattes som en provokasjon i Russland. Likevel ser regjeringa ut til å stille lydig opp.

I mars skal øvelsen Joint Viking finne sted. Dette blir første gang større landstyrker øver i Finnmark siden 1967 og historiens største militærøvelse i Finnmark. Tidligere har øvelsene i Nord-Norge stort sett vært i Indre Troms. Øvelsen i seg selv er ikke særlig dramatisk, men må sees i sammenheng med dreiningen i det sikkerhetspolitiske bildet. Neste år avholdes også Trident Juncture i Midt-Norge. Det er en av de største øvelsene i hele NATO-alliansen og finner sted hvert 3. år i ulike land. Opp mot 50 000 soldater er varslet å delta.

SV er ikke mot at våre soldater trener, det er bra. SV er også for økt tilstedeværelse og beredskap i Nord-Norge. Men vi ønsker å føre en langsiktig og forutsigbar politikk overfor Russland, som ikke bidrar til økt spenning. Det betyr at vi må ta våre egne valg og ikke hoppe opp og si ja hver gang NATO vil at vi skal gjøre noe som åpenbart øker spenningen. Derfor sier SV nei til amerikanske soldater på Værnes og nei til at Norge deltar i NATOs rakettskjold.

Regjeringa har ført en kald krig-retorikk mot Russland. Forståelsen og kontakten mellom det politiske lederskapet i Norge og Russland ser ut til å være på et bunnpunkt. Regjeringspartiene framholder at opprustning og avskrekking er det eneste språket Russland forstår. Når det i tillegg skjer en konkret politisk og strategisk kursendring, kan dette tolkes på måter vi ikke legger rammene for.

Det er lite igjen av de sjølpålagte restriksjonene Norge har hatt for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene. Restriksjonene har inneholdt forbud mot utenlandske militærbaser i Norge, ingen atomvåpen på norsk jord og klare grenser for hvor langt nord militære øvelser kan finne sted. Slike restriksjoner handler ikke om ettergivenhet, men om hva som best styrker stabilitet i nærområdene og dermed nasjonal sikkerhet. Norge har interesse av å opptre som en forutsigbar nabo med et avklart forhold til stormakten i øst.

Når Washington sier hopp, spør regjeringa hvor høyt. Gjennom å akseptere amerikanske soldater utstasjonert på norsk jord, NATO-øvelser stadig tettere opp mot Russland, norske soldater i krigsdeltakelse, kjøp av amerikanske bombefly og feighet i atomvåpen-spørsmålet, er det lite kritisk sans å spore. USA-lojale politikere gjør oss mindre enn vi trenger å være ved å gi etter for hvert vink fra Washington. Vi vet hvem sin hånd det vinkes fra nå.

Kirsti Bergstø

Stortingsrepresentant SV