Diskusjonen om en president på Sametinget må kunne snakke samisk, kan sees på bakgrunn av to forhold: Fornorskningen av sjøsamiske områder og den nordsamiske dominansen innenfor arbeidet for samisk kultur.
Som ung lærer arbeidet jeg ytterst i Altafjorden. Noen av mine dyktigste internatskoleelever hadde svak motivasjon. De holdt seg bevisst tilbake. De hadde foreldre, iallfall besteforeldre, som hadde sjøsamisk bakgrunn og samisk som morsmål.
Besteforeldrene tente min historieinteresse. Det har hatt betydning fram til i dag. I vår sendte jeg etter anmodning, skriftlig vitneforklaring foran behandlingen av Stjernøy-saken i Høyesterett.
Elevenes bakgrunn lignet min egen. Mine foreldre var tre-språklige, med kvensk som hovedspråk. På bakgrunn av egne erfaringer passet de på at jeg bare lærte norsk språk.
Jeg spurte folk på Seiland og Stjernøya om de hadde lest Knut Kolsruds avhandling Sjøfinner i Rognsund fra 1942. Spørsmålet møtte forskjellige reaksjoner. Folk følte seg mobbet for sin sjøsamiske bakgrunn.
De fastboende sjøsamene har en omfattende historie av negativitet, helt tilbake til hekseprosessene på 1600-tallet, fram til en vedvarende fornorskning gjennom skole, offentlig forvaltning og sentralisering. Her kan nevnes forsøk på å stemple deler av Rognsund som utvær omkring 1970, som folk motsatte seg og fikk omgjort. Krigstiden var medvirkende. Mange hadde vansker med begrepene norsk holdning og etnisk bakgrunn. Jonas Lie skrev en rapport i 1944, mens han opphold seg på hotellet i Bossekop. Han visste at folk hadde gjemt seg og ikke ville la seg deportere (kfr. Altafjorden hulefolk). I rapporten skriver han at sjøsamene verken har arbeidsmessig- eller befolkningsmessig verdi.
Arvid Petterson
Historiker