– Noen reagerer kanskje på at jeg er så positiv og at galgenhumoren er stor, selv om jeg nå går gjennom det som betegnes som en stor krise i livet. Men jeg har alltid vært positiv, så hvorfor skal jeg ikke få lov til å være det nå også, i alle fall så lenge det er mulig? For jeg er ikke naiv og vet at tiden som kommer vil bli knalltøff. Operasjonen var bare barnemat i forhold til cellegiften jeg snart må gjennom, sier Tone Østlyngen.
Sendt til Tromsø
Torsdag 20. mars satt 41-åringen på jobb. Da det klødde på det ene brystet, oppdaget hun den. Kulen.
– Jeg vet jo at en kul i brystet kan være helt uskyldig. Men alt i meg ropte at dette var kreft, forteller Tone, som tilfeldigvis hadde time hos bedriftslegen senere samme dag.
– Jeg var usikker på om jeg kunne spørre ham om kulen, det var jo tross alt ikke derfor jeg var der. Men jeg gjorde det og han undersøkte meg. «Den der ville jeg nok tasset meg til fastlegen med», var svaret.
Tone fikk time hos fastlegen dagen etter. Etter undersøkelsen besluttet han å sende Tone til Tromsø for en trippeldiagnostikk - klinisk undersøkelse, billeddiagnostikk og en vevsprøve av kulen.
Forkuserer på det positive
3. april gjennomgikk 41-åringen diagnostikken og allerede en halvtime etter at vevsprøven var tatt, ble Tone kalt inn på legens kontor.
– Da jeg oppdaget sykepleieren som satt bakerst i rommet, skjønte jeg med en gang hvilket budskap legen kom med. Men i to uker hadde jeg stålsatt meg på å få vite at kulen var ondartet, så legens bekreftelse kom ikke som et sjokk i det hele tatt, forteller hun.
For Tone er det viktig å understreke at selv om hun tilsynelatende tar situasjonen på strak arm, er det bare én av mange måter å reagere på.
– Mange går rett i kjelleren når de får en kreftdiagnose og det er fullt forståelig. Man ankommer sykehuset for å sjekke en kul og så går man ut som kreftsyk. Det er knalltøft. Men samtidig må det være lov å reagere slik jeg gjør, det må være lov å fokusere på det positive. For oppi alt dette er det faktisk mye positivt, mener 41-åringen.
To operasjoner
Tone gjennomgikk en såkalt brystbevarende operasjon 29. april. Det vil si at det kun er svulsten som fjernes.
– Det ble ikke funnet spredning. Når jeg i tillegg vet at nærmere 90 prosent av brystkreftrammede fremdeles er i live etter fem år, har jeg all grunn til å se lyst på fremtiden, sier Tone, som i ettertid har gjennomgått enda en operasjon grunnet infeksjon i brystet,
Og Tone har hele tiden vært opptatt av hvordan hun snakker om sykdommen, spesielt med barna på henholdsvis 11, 15 og 21 år.
– Da jeg ringte hjem og fortalte at kulen var ondartet, sa jeg at jeg hadde fått vite at det var kreft, men at dette kom til å gå helt fint. Jeg kunne ha sagt «Dessverre, unger, mamma har kreft og er alvorlig syk». Men hva ville det gjort med et barnesinn? spør Tone.
En hendelse like før operasjonen har også gjort 41-åringen mer bevisst på behovet til menneskene rundt henne.
– Jeg tenkte ikke på at jeg skulle ha med meg noen da jeg ble operert. Jeg tenkte bare at dette klarer jeg alene. Men da datteren min på 21-år sa «Men mamma, jeg vil være med», åpnet det øynene mine. På mange måter tror jeg at det er verre for ungene at mamma har kreft, enn for meg selv. For selv om vi snakker åpent om det og ungene får svar når de spør, kan jeg jo aldri vite hva de tenker innerst inne, sier hun.
Opprettet blogg
Tone har vært åpen om sykdommen hele veien og har også valgt å blogge om kampen mot kreften.
– Jeg følte at det var enklere å skrive mye og deler bilder via en blogg, enn på Facebook. Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger og det gjør også godt for meg å kunne skrive av meg litt. Det er min dagbok og min terapi når de tunge dagene kommer, forteller hun.
For oppstart av cellegift er planlagt senere denne måneden, med påfølgende strålebehandling.
– Jeg hadde håpet å slippe. Bare det å miste håret er en psykisk påkjenning for mange, sier Tone.
– Men vi skal i det minste gjøre en greie ut av at håret kommer til å forsvinne, sannsynligvis mellom første og andre cellegiftkur. Jeg leste om ei som lot datteren klippe av henne håret og sønnen ta resten med klippemaskin, slik at overgangen for barna ikke ble så stor. Noe slikt ønsker jeg også å gjøre når den tid kommer, fortsetter hun.
Lever saktere
Selv om 41-åringen lever som før, er hun klar på at sykdommen har forandret henne.
– Tempoet er lavere. Jeg lever rett og slett litt saktere og legger bedre merke til ting. Og jeg er så takknemlig over alle som stiller opp for meg. Familie og venner er én ting, men jeg må få trekke frem fastlegen min, Petter Bye, som har vært helt fantastisk. Han har ringt meg, både etter operasjonen og etter at jeg ble operert i forbindelse med betennelsen. Det er jo noe han ikke hadde trengt å gjøre, all den tid han får oversendt alt han trenger av opplysninger. Det er langt over det jeg forventer av en fastlege, men noe jeg setter utrolig stor pris på. Så jeg har så mye å være takknemlig for og mye å glede meg over - tross alt.
