Slik beskriver Dagny Krogness sitt første møte med Haldde, vel vitende om at i de nakne steinhusene skulle hun og familien bo. I 1912 ble hennes mann Ole Andreas Krogness ansatt som direktør for observatoriet på Haldde. Men skal vi tro Dagnys videre dagboknotater, var Ole Andreas en av grunnene til at hun tross alt trivdes godt på fjelltoppen.
«Men omforladelse, da jeg kom ind, lyste væggenes lyse maling imod mig og det så ganske koselig ut. Jeg var ræd jeg ikke skulle trives, men det frygter jeg ikke lenger nu. Når man har en slig mand med lyst humør og hensynsfuld i alle maader, var det en skam at ikke trives».
Født på Haldde
I 1899 fikk professor Kristian Birkeland Stortinget til å vedta bygging av observatorier på Haldde og Talviktoppen, og han overvintret selv på Haldde fra det 19. til det 20. århundret. Dermed dannet han, sammen med tre medarbeidere, grunnlaget for det som skulle bli flere år med bosettingen på fjelltoppen 900 meter over havet. I årene som kom ble det riktig folksomt på Haldde. På det meste bodde det tre barnefamilier i hovedbygningen. Ole Andreas jr., født i Bossekop i mai 1913, ble det første spedbarnet på Haldde.
Da fødselen satte i gang, reiste Dagny ned fjellet på en skikjelke, trukket av et reinsdyr.
Haldis Aurora?
Året etter flyttet familien Lukkassen til Haldde. Far i familien, Karl, fikk jobb som assistent på fjelltoppen, og med seg tok han kona Karen og døtrene Aagot, Borghild og Mary, alle under 10 år gamle. I 1915 fikk Olaf Devik i oppdrag å organisere værvarsling og meteorologisk tjeneste for Nord-Norge. Dermed kom også han og kona Dagny flyttende til Haldde, enn så lenge som en familie på to.
September 1915 fant den første fødselen på Haldde sted, da ekteparet Krogness' andre barn så dagens lys. Jordmoren hadde ikke mulighet å ta seg opp til Haldde i tide, så Dagnys mor og Ole Andreas bisto så godt de kunne. Under fødselen holdt Dagny selv i lampen mens hennes mann leste i legeboka hva de skulle gjøre. Alt gikk fint og med høsten bankende på døra, ble parets datter født.
Noen uker etter fødselen hadde den lille jenta fremdeles ikke fått navn. Krogness skrev et kort til professor Kristian Birkeland som på den tiden befant seg i Egypt og spurte om han, på papiret, ville være fadder.
«Madamen protesterer riktignok mot Haldis Aurora, hvilket navn jo hadde passet til forholdene, nu blir det antageligvis Synnøve Louise», skrev Krogness i Brevet. Og Synnøve Louise ble det.
Jordmoren på plass - omsider
Det gikk ikke lenge før barn nummer to meldte sin ankomst på fjelltoppen. 6. mai 1916 kom Finn til verden, Dagny og Olaf Deviks førstefødte. Ekteparets neste barn, Ingebjørg, ble også født på Haldde, 28. januar 1918. Denne gangen var jordmoren, fru Fiske, på plass.
Hun og Dagny Krogness satt på stua og drakk kaffe da fru Devik ropte fra soverommet. «Jeg tror barnet kommer», skrek hun. «Å, langt i fra», ropte fru Fiske tilbake. Hun var vant til mødre som ropte før det var kommet så langt. Men like etterpå ropte Dagny «Nå er barnet her!». Fru Fiske spratt opp, mens hun utbrøt «Men hvorfor skriker De ikke da?!».
Værhardt
Med Lukkassens tre barn, var det nå syv barn totalt på Haldde. Ofte var været så dårlig at det ikke var mulig å være ute. Og når barna innimellom kunne ta turen utendørs, ble de satt fast i tau for å hindre at de falt utenfor bratte skrenter. Dagny Krogness skriver i et brev sin til mor, 18. februar 1917, «Ole Andreas jr. er forfærdelig vild og ustyrlig, især naar han maa være inde uger av gangen, stakkar». Men også for de voksne kunne det være tøft å være nødt til å tilbringe så mye av tiden innendørs. Når Dagny Krogness syntes hun hadde fått for lite luft, tok hun på seg islenderen, skaller på beina og noe på hodet. Så stilte hun seg i gangdøra og nøt litt frisk luft mens viden blåste utenfor. For blåse kunne det jammen gjøre på fjelltoppen. «Det var en gang under en sterk orkan og tyve kuldegrader jeg ville prøve å tette til en luftventil som blåste opp så snø føk inn. Men da måtte jeg forbi hushjørnet. Med full vinterhyre ålet jeg meg bortover til hjørnet mens småsten haglet mot vindhetten. Jeg lå på siden og tok tak med begge hender i murkanten for å hale meg forbi hjørnet. Men da hang jeg så å si i hendene, begynte nærmest å blafre i orkanen, så jeg måtte åle meg baklengs tilbake igjen», skriver Olaf Devik i sine notater.
Men også innendørs skapte de kalde vintrene problemer. I sine notater skriver Dagny Krogness at det ofte måtte fyres hardt inne i hovedbygningen, noe som var dårlig for helsen til beboerne. Det dannet seg dessuten is på gulvet etter at husholdersken hadde vasket.
Fehold på fjellet
Familienen på Haldde var driftige mennesker. Mennene gjorde jobben de var plassert der for å gjøre, mens fruene, med hjelp fra husholderskene, holdt hjemmet i orden og sørget for at maten ble laget.
Kjøtt og fisk ble plassert i snøen. Kostholdet ellers besto for det meste av hermetikk og de hadde tilgang til fersk melk. «Vi fant altså på å ha en ku der oppe på vinteren. Den ble lagt på en slede og kjørt opp på vinterføre.
Men kua var med kalv og en aften nedkom den. Vi slaktet kalven utpå våren og da diktet Ole og Olaf en sørgesang. Jeg syntes det var fælt å spise kjøttet av kalven», skriver Dagny Krogness i sine notater.
En epoke over
Sommeren 1918 flyttet alle de tre familiene fra Haldde. Allerede i 1915 hadde Krogness og Devik begynt å sysle med planer om Geofysisk Institutt i Tromsø. Det største minuset med Haldde hadde vært værvarslingtjenesten, mente de. Den 15. mai 1917 vedtok Stortinget følgende: «Stortinget samtykker i at det opprettes et Geofysisk Institutt i Tromsø, hvorunder legges det magnetiske-meteorologiske observatorium på Haldde». Krogness ble ansatt som direktør for instituttet, Devik som leder av værvarslingstjenesten. En sentral epoke i Halddes historie var dermed slutt. Krogness og Devik tok farvel, og assistent Lukkassen med kone og barn flyttet også denne sommeren.
Men allerede 1. oktober 1918 ble det igjen folk i husene på Haldde. Svenske Hilding Køhler ble ansatt som bestyre av observatoriet. Køhler var ungkar da han flyttet til fjelltoppen. Men det varte bare til husholdersken Margit Elisabet Olsen kom til Haldde. De giftet seg i 1920 og sammen fikk de tre barn. Familien bodde, som den siste familien, der til 1925. Fra høsten 1926 var det folketomt på fjelltoppen. Å bo på Haldde lå nok ikke for alle og tilværelsen kunne være tøff. Men de som levde der i årene 1899 til 1926, hadde også fine stunder. Som Hilding Køhler skriver i sine notater: «Jeg älskar att vandra omkring i starka stormar och tätta dimmor. Jag älskar de store viddorna. Det är som musik i mina öran denna stillhet i ödemarken, den musik jag best kan njuta».
Kilde: «Nordlyspionerene»,
Alf Ragnar Nielssen og Arvid Petterson
