–  Man får gnagsår både i fingrene og i hendene. Bare de som har sydd skaller selv vet hvor hardt arbeid det er, sier 77 år gamle Karen Anne Logje Gaup fra Kautokeino og Arnøy.

Tidkrevende

For noen uker siden kom det en revolusjon innen skallesying rullende over grensa fra Finland. En maskin som skaver skinnet slik at det blir mykt før nål og tråd skal gjennom huden. Det arbeidet som før tok flere timer, er med den nye vidundermaskinen gjort på noen få minutter.

– Det var en stor dag da den kom. Skavinga er kanskje det mest tidkrevende og tyngste arbeidet med skallesying. Dette letter arbeidet til alle kvinnene som syr skaller og driver med duodji, sier Karen Anne fornøyd.

Hun innrømmer at hun var spent på om maskinen kunne gjøre jobben like godt som nennsomme hender, men etter at hun fikk teste flere skinn under en pressevisning for noen uker siden var all tvil borte.

– Den skrapte alle skinnene helt jevnt. Så denne maskina har jeg trua på, sier den garvede duodjiutøveren.

Viktig for rekrutteringen

Neaskin-maskina som den heter på samisk, er utviklet av finlenderen Marko Koivisto, og er bygget rundt samme prinsipp som for maskiner brukt til skaving av reveskinn. De to maskinene som er sendt til Norge, kan brukes til skaving av skinn til skaller og bellinger, og styreleder i Duodjeinstituhtta, Jan Ole Buljo, kaller det hele for en liten revolusjon.

– Ja, med tanke på tidsbesparelsen kan vi nesten kalle det for det. Vi håper at dette betyr større inntjening for de som driver med duodji, sier Buljo.

– Tror du flere ungdommer vil begynne med skallesying når arbeidet blir lettere?

– Ja, helt klart.

Aili så behovet

Sametingspresident Aili Keskitalo var en av dem som så behovet for maskina, og Jan Ole Buljo roser NSR-politikeren for at Sametinget har delfinansiert to maskiner til en prislapp på 130.000 per maskin. Keskitalo skal ifølge Buljo ha fått signaler fra duodjiutøverne allerede før sametingsvalget, og ha fulgt prosjektet helt til døra.

– Aili og Sametinget fortjener skryt for å ha fulgt opp denne saken og bevilget penger til en maskin i Kautokeino og en i Karasjok, sier Buljo.

Mobile maskiner

Tanken er at maskinene skal kunne flyttes rundt etter behov, men at de primært skal stå i de respektive bygdene, hvor de som syr skal kunne bestille time og deretter komme med skinnene for en liten avgift per skinn.

– Avgiften er kun der for at vi skal kunne vedlikeholde maskinene, kommenterer Aili Keskitalo, som er kjempefornøyd med at brukerne har omfavnet nyvinningen.

– Når damene som syr sier at den er veldig bra, og at den ikke ødelegger skinnet, da skjønner vi at det er en maskin av god kvalitet, fastslår sametingspresidenten, som i tillegg til økt lønnsomhet, ser for seg at maskinene skal minske belastningsskader hos syerskene.

Skaller til kronprinsparet

Karen Anne Logje Gaup har ikke tall på hvor mange hundre, ja kanskje tusen skaller hun har sydd gjennom sin snart 70 år lange karriere. Selv om nåla ikke holder samme fart som i yngre dager, blir det likevel mye å gjøre både for salg og for å holde fire barn, tolv barnebarn og ett oldebarn varm på beina gjennom vinteren.

– I sesongen kan man nok sy fire par i uka, ja noen syr ett par hver dag, men da skal de ha alle skinnene ferdig beredt før de begynner, sier Karen Anne, som til og med har sydd skaller til kronprinsparet.

– Det passet bra, for da de besøkte meg var det 30 minus ute, ler syersken, som forteller at Mette Marit og Haakon  ble svært glade for sine kritthvite skaller.

Tran og tjære

Å sy skaller er en møysommelig prosess. Etter at reinen er slaktet skal skinnet skaves, og deretter henges til tørk for at det skal bli enda mykere. Så smøres det inn med tran, fiskelever, eller moderne smurninger som selges for formålet, for ytterligere å mykgjøre skinnet. Barkesmurning for å gjøre skinnet fastere må også til.

– Mange bruker også tjære i prosessen, forklarer den erfarne damen, som henfaller til en ny tredelt tråd av oljet lin, laget i Belfast, til å sy med.

– Hva anbefaler du i skallene for best varme?

– Sennagress er det beste, men det er jo mye søl. Vi er blitt finere på det alle sammen, så da er hjemmelagede kartanker gode. De er også varme.

Mindre skallbruk

Aili Keskitalo mener skaller er det beste fottøyet når det er skikkelig kaldt ute, men akkurat som undertegnede merker også sametingspresidenten at skallebruken, blant i alle fall norske unger, har gått ned siden vi var små på 80-tallet.

– Det henger nok både sammen med at vintrene før var kaldere og tørrere, og at man i dag strør og salter veiene mer. I tillegg har det kommet mange sko som konkurrerer med skaller, slik som Goretex. Også har man fått endel nye problemstillinger. Slik som allergi, sier Aili, som forteller at i Kautokeino opererer barneskolen med to innganger.

– Der har man en inngang for dem som bruker skaller, og en for dem som er allergiske mot reinhår.

Ingen pensjonsalder

Karen Anne er ikke i tvil om at skaller er å fortrekke når det er skikkelig kaldt. Selv om butikkene kan konkurrere med mange dyre og gode merkeklær, syr fortsatt Gaup bellinger, votter, luer og pesk til bruk for reindriftssamene.

– I gamle dager hadde vi ikke overlevd på fjellet uten klærne vi sydde av reinskinn, tør jeg påstå.

Duodjien er en viktig binæring for 77-åringen og pensjonsalder eksisterer ikke.

– Man holder på så lenge arbeidslysta er der. Selv om det tar litt lenger tid enn før, sier Gaup smilende.