Straks studentene hadde tatt på seg skitne klær og utstyrt seg med hvert sitt pappkrus, kjente de hvordan statusen forandret seg.
– Det var veldig ubehagelig. Vi kjente virkelig de dømmende blikkene på kroppen, og de verste var fra voksne kvinner. De opplevdes som mest foraktfulle, sier Andrea Borge Pedersen og Amanda Jakobsen, som er andreårsstudenter ved barnevernlinja på Universitet i Tromsø campus Alta.
Senterlederen rykket ut
I går hadde de skjult skuespill i forbindelse med temauka «De undertryktes teater». Sammen med seg i gruppa hadde de Tina Pedersen Thuv, Eva Julianne Halvorsen, Tone K. Wang Norderud, Camilla L. Nguyen og Ann Helen Guttormsen Johansen. Med de seks sistnevnte som observatører, kledde Andrea og Amanda seg ut som henholdsvis rumensk tigger og norsk rusmisbruker, og satte seg inne ved rulletrappa på Amfi i går formiddag.
– Reaksjonene kom med en gang. Det tok kun et par minutter før senterlederen kom og lurte på hva dette var, sier jentene som forteller at sjefen ble litt mildere stemt da han skjønte at det var teater.
«Så dyre sko hun har»
Jentene fant det uansett best å trekke utenfor senteret, hvor de satte seg på hver sin side av inngangsdøra.
– Vi fikk mange reaksjoner. Veldig mange begynte allerede på lang avstand å rette blikket høyt, for å unngå å se på oss. Mens andre så stygt rett på oss. De som observerte, overhørte også kommentarer fra folk når de var kommet innenfor dørene på Amfi. Det var alt fra «herregud, så unge de er» til «hun har dyre sko». En annen kom bort og sa «det kan jo ikke være så dårlig stelt, når du har råd til å røyke». Det kom også en mann bort til oss og spurte om vi var norske. Da vi svarte ja, ga han penger. Det er jo en fordom i det også, kommenterer Andrea.
Hjertevarme
I tiden skuespillet varte, opplevde jentene også hjertevarme. Særlig var det flere unge, barn og ungdommer, som viste empati og medfølelse.
– Det kom blant annet en liten gutt bort til meg og stirret meg dypt inn i øynene før han sa: «Hadde jeg hatt penger skulle du fått dem!» Han var av utenlandsk opprinnelse og hadde bare en fot, sier Andrea, om det spesielle øyeblikket.
– Tror du han kjente seg igjen i den situasjonen du spilte?
– Ja, det virket slik, sier studenten.
Tok ut hundre kroner
En annen hendelse som også gjorde dypt inntrykk på studentene, var da en tenåringsjente kom gående med venninnene sine.
– Da hun så oss utbrøt hun: «Å, så synd, jeg har jo ingen penger!» Vi tenkte ja, ja det var nå pent sagt og tenkt. Da hun kom tilbake hadde vi akkurat reist oss opp og avslørt at dette var skjult teater. Da sa hun: «Og jeg som hadde tatt ut hundre kroner til dere.» Det var veldig rørende. Hun var en ekte hverdagshelt, sier jentene, som skulle ønske de visste navnet på den godhjerta tenåringsjenta.
– Se på dem!
Jentene sier at det verste var de mange som bare så rett igjennom dem.
– Uansett om man ikke vil gi tiggerne penger, kan man se på dem og si hei. I allefall når de sitter der og sier hei til de som går forbi. Vi merket en klar forskjell i følelsene når folk sa hei, kontra når de ikke besvarte vårt hei, sier Andrea og Amanda, som sammen med sine medstudenter har fått mer medfølelse og forståelse for tiggerne.
– Det kan ikke være lett å sitte slik dag ut og dag inn og ta imot så mye fordømmelse og forakt, sier studentene som poengterer at tiggerne er mennesker på lik linje med alle andre.
Skulle trigge
Eva Julianne Halvorsen var en av observatørene, som også var tiltenkt å skape reaksjoner hos folk ved å slenge bemerkninger til «tiggerne» som «dere sitter nå overalt» og andre typer nedsettende utsagn.
– Men det måtte vi bare slutte med. Vi så at de som satt som «tiggere» hadde nok med nedverdigelsen det var å faktisk sitte der, sier Julianne.
– Selv om vi satt der i kun ti minutter, var det noen veldig lange minutter. Man ble sittende å grave i grusen, sier Andrea.
Jentene har tatt kontakt med Altaposten i håp om at folk skal tenke gjennom hvordan de oppfører seg mot tiggere.
– Vårt håp er å redusere fordommene. Alle som tigger har en historie. Hvem vet. Går det ikke som man ønsker i livet kan det være en av oss som sitter slik om ti år, minner studentene om.
Opplevelsen satt i
For Andrea og Amanda gikk ikke den nedverdigende følelsen ut av kroppen med en gang.
– Selv etter at vi hadde vært hjemme og dusjet og kledd på oss vanlige klær, kjente vi det i kroppen og i hodet. Vi måtte ta oss en kopp kaffe og snakke om opplevelsen etterpå, sier de.
