Det var om morgenen 15. juni i 2001 at jeg og svigerbror Lasse Mikalsen kjørte til Åkergjerdet. Jeg startet og fiske med en wobbler. Straks den landet i vannet, slo en laks etter den.
Vi så flere fisker som var oppe og viste seg i vannflata like etter vi ankom plassen.
Det var tydelig at laksen som slo etter wobbleren var irritert, for etter et par kast til, satt den. Nå startet et race nedover jeg aldri har opplevd. Fisken gikk som en rakett og jeg løp etter det jeg var kar for med stanga i handa, mens snøret hylte ut fra snella som var en Ambassadeur 6000. På et blunk var 60-80 meter ute og med bare et par omdreininger snor igjen, begynte det fort å bli kritisk.
Mens jeg gikk og delvis løp etter laksen på land, ropte jeg at Lasse måtte komme etter med båten. Jeg rakk å få litt kontakt med fisken og fikk sveivet inn litt snøre før han kom. Fisken stoppet litt på kanten nederst i Åkergjerdet, men snart fortsatte den med adskillige knops fart videre.
I påvente av Lasse satte jeg trolig norsk rekord for sprintere med neoprenbukse.
Nå var det igjen tomt for snøre og stanga pekte rett fram. Jeg hang altså bare etter laksen uten mulighet til å kunne temme den. Begrepet direkte kontakt med fisken fikk ny mening for meg der og da.
Ombord i båten bar det nå fort nedover mot Killistrømmen. Der stoppet fisken opp litt og jeg fikk igjen noen omdreininger snøre inn på snella. Jeg pumpet fisken nærmere og nærmere. Endelig kunne vi se fisken og vi oppdaget straks at wobbleren satt i halen.
Elva var omtrent 100 meter bred akkurat her, og de nærmeste 30 meterne var det sikkert ikke mer enn 20-30 centimeter vann. Dette gjorde landingen av fisken vanskelig. Jeg var forsiktig med å ta for hardt i, i frykt for at krokene skulle løsne.
Da fisken kom nærmere, virket den å være druknet, noe som kan skje med laks som står lenge med hodet nedstrøms og er under hardt press.
«Lasse, krøk den», ropte jeg. Men laksen var akkurat utenfor rekkevidde og bevegelsene hans fikk fisken til å starte utover igjen. Jeg strammet opp snøret og plutselig løsnet wobbleren som straks kom flygende forbi meg.
Lasse løp nå etter fisken som var fri. Flere ganger hugde han etter den med krøkeren uten å få satt den fast. Med Lasse jagende like bak, tok plutselig fisken en ny kurs. Rett mot meg. Jeg kastet fra meg stanga og gjorde meg klar. Kunne det være mulig å...
I det fisken passerte meg, der jeg sto i 20 centimeter dypt vann, kastet jeg meg over den. Bokstavelig talt. Med hele meg. I påvente av hjelp fra Lasse, lå jeg nå oppå fisken med magen. Det sprellet vilt og ville selvsagt vekk, men vi fikk hektet krokene i den og dro den i land. Etter 20-30 minutter var den noe merkelige fighten endelig over.
Laksen veide forøvrig 13,5 kilo.
Fortalt til Rune Østlyngen
¦ Ørjans største laks ble faktisk tatt på samme plass, i Åkergjerdet på flue og veide 20,1 kilo.