Altaværingen har deltatt i drifta av Norsk polarinstitutts Troll-base.
– Å hevde norsk suverenitet over området i Dronning Mauds land har vært viktig. Vår jobb har vært å holde stasjonen i drift også når forskerne reiser herfra. Jeg har stortrivdes, men nå blir det godt å komme hjem, sier Uglebakken.
Fantastisk opplevelseUglebakken som i sitt «vanlige liv» jobber for Statoil på Melkøya i Hammerfest, har vært en av bare seks personer på basen store deler av det siste året.
– Vi går inn i sommermånedene her nede nå. Temperaturmessig er det som en fin påske hjemme. Rundt minus 10. Da yrer det av liv fordi stasjonen fylles opp med forskere. Vi kan bli opp mot 40 personer i en base som er beregnet for seks. Det kan bli trangt i sofaen for å si det slik, bemerker han.
Han trodde det skullle bli litt langsomt i løpet av vinteren.
– Det har det ikke blitt. Tiden har rast av gårde, forteller han.
Så livet gjennom linsaMens altaværingene har svettet i det som er en av tidenes beste somre her hjemme, har vinteren vært snill med Andreas på 72 grader syd.
– Det var nok nede i minus 40 i vinter. Og med litt vind, som det alltid er her, så har det nok vært rundt 50 effektive noen ganger. Men noe ekstremkulde har det ikke vært. For meg har det vært viktig å være ute minst en gang i uka. Jeg er glad jeg pakket mye varme klær før jeg reiste ned, påpeker Uglebakken.
Han har syklet, kjørt litt scooter, men aller mest brukt beina på tur.
– Jeg har tatt mange bilder. Å fotografere har vært en fin hobby i et fantastisk naturlandskap, sier han.
GigantiskEtter ett år i Dronning Mauds land har Andreas fått en visst kjennskap til området.
– Når man går opp på fjelltoppene i nærområdet får man et innblikk i hvor enormt bare den norske delen av Antarktis er. Denne delen er sju ganger så stort som fastlands-Norge og man ser is og snø så langt landskapet strekker seg. Det er faktisk hele 3000 kilometer inn til polpunktet, så dette er gedigne områder. Helt fantastisk, slår han fast.
Elektroingeniøren fra Alta innrømmer at han har følt litt på hjemlengselen.
– Det er vel umulig å unngå når man er så langt fra alle man kjenner. Jeg har savnet venner og familie. Men dette var en mulighet jeg ikke kunne si nei til, så alt i alt angrer jeg absolutt ikke på dette året. Men å ta løs på ett år til nå på direkten, nei det blir nok for tøft.
Må være forsiktigÅ savne folk hjemme er en ting. Å lengte etter forskjellige typer mat er noe annet.
– Vi har ikke fått forsyninger siden i februar, så det har vært tynt med frukt og grønt en stund. I forrige uke kom det ned et fly og det var fantastisk da kantina ble fylt opp med nye varer igjen. Det har gått mye i frystørret mat, men heldigvis har vi hatt en fantastisk kokk som er flink til å få mye ut av lite.
Å være så langt fra sivilisasjonen medfører at deltakerne på basen må være ekstra forsiktige.
– Det er bare oss seks her. Skjer det noe, kan det gå lang tid før vi får hjelp, så man må være forsiktige. Det blir ikke noen ekstremsportaktiviteter, for å si det slik, påpeker Andreas.
Må ta hensynNår vinteren kommer, drar både forskere og det lille som er av dyreliv fra Antarktis.
– Vi har tre fuglearter her om sommeren. Men de tar til vett og flyr nordover før vinteren kommer. Når man blir isolert er det umulig å ikke krangle om noe. Men vi har løst ting underveis. Her er man helt alene. Det er ikke en eneste lyd, annet enn vindsuset. Det kan være både deilig og slitsomt.
Andreas kommer hjem i midten av desember og gleder seg veldig til å se kjente og kjære igjen.
– Det kan nok bli nye ekspedisjoner senere. Men akkurat nå er det bare hjem som gjelder, legger han til.
