Det mener miljøarbeider ved Alta krise- og incestsenter, Christine Pedersen. Hun skulle ønske foreldrene var mest mulig åpne med barna om hva et krisesenter er, og hvorfor de må bo der en natt eller flere.
– Ungene skjønner uansett at det foregår noe, og da er det like bra å fortelle det åpent, så de slipper å lage sine egne forestillinger i hodet. Det kan være langt mer skremmende.
Todelt følelseSiden 2012 har Alta hatt en betydelig økning i antall liggedøgn, fra 717 i 2012 til 888 i 2013.
– I 2014 vil det være en markant økning, sier Pedersen, som bekrefter at det er flest kvinner med barn som søker tilflukt ved senteret.
– Hvordan opplever barna det å komme til krisenteret?
– Det er litt ulikt. Noen synes det er trist å forlate hjemmet og vennene sine, og den andre forelderen. Barn er veldig lojale. Andre unger synes det er litt spennende å komme hit. De ser nye leker og nye mennesker.
Frykter barnevernetPedersen bekrefter at de av og til må koble inn barnevernet. Likevel skal det mye til før barnevernet overtar omsorgen.
– Dersom du som mor kommer til krisesenteret med barna dine vitner det jo om at du tar ansvar for barna. Det er slett ikke slik at barnervernet står klar her nede, og jeg kan ikke huske at vi noen ganger har hatt omsorgsoverdragelser i våre saker.
– Tror du noen kvier seg for å oppsøke krisenteret forde de er redde for å miste barna?
– Ja, det tror jeg, men det er ingen grunn til å frykte dette. Det er mye verre å bli værende i et voldelig hjem.
Lunt og hjemmekoseligPedersen gir Altaposten en omvisning i krisesenterets lokaler i Bukta. Det første som slår oss er at det er lunt, varmt og hjemmekoselig. Rommene er rene og innbydende, lyse og trivelige. Ut av et vindu ser vi en lekeplass og en hageflekk.
– Vi prøver å gjøre det så fint vi kan, sier miljøarbeideren.
– Jeg trodde det var nedrullede persienner og litt dystrere her?
– Det er det alle tror, svarer Pedersen.
Åpen dagNettopp for å avlive myter og ufarliggjøre krisenteret holder alle landets krisentre Åpen dag førstkommende torsdag. Fra klokka 10.00 til klokka 20.00 kan alle som vil, stikke innom huset i Bukta. Blant annet for å se lokalene og for å få en orientering om hvordan de ti ansatte jobber og hva de tilbyr.
– I fjor var det både skoleklasser, samarbeidspartnere av oss, samt vanlige folk innom. Vi håper mange finner veien hit i år også, sier Pedersen.
– Hva med sikkerheten til de som eventuelt bor her på torsdag?
– Den er ivaretatt. Selv om vi har Åpen dag er det ikke slik at døra står på vidt gap. Vi har vakt i døra og vurderer sikkerheten kontinuerlig. De som bor her skal være helt sikker på at de er trygge, understreker miljøarbeideren.
IncestutsatteAlta krise- og incestsenter er et lavterskeltilbud, og man trenger ingen henvisning for å komme. Det er bare å ringe på døra eller ta opp telefonen. Som navnet tilsier tar senteret også imot incestofre. Disse får også tilbud om støttesamtaler og råd til hvordan de kan gå videre.
– Det tar i snitt 17,5 år før utsatte for incest tør å fortelle det til noen, så det er en kjempeutfordring, medgir Pedersen. Krisenteret i Alta avviser ingen i døra.
– Selv om det heter at vi er krisesenter for Alta og Loppa skal vi ta imot alle som oppholder seg i Alta. Det vil også si at uansett hvor i landet du er, skal du kunne søke til nærmeste krisenter dersom du føler behov for det.
Menn skammer segSelv om senteret åpnet opp for menn for noen år siden, er det fortsatt få som oppsøker hjelp. Årsaken er hovedsaklig skammen over å innrømme overfor seg selv og andre at samboer eller kone slår eller utsetter deg for vold.
– Terskelen er mye høyere for menn, konstaterer Pedersen.
I likhet med kvinner, så kan også menn oppleve år med mishandling. Både å bli slått fysisk, men ikke minst psykisk nedbryting. Resultatet kan være angst, nedbrutt selvbilde og selvtillit. Samt selvmordstanker. Ifølge ressurssenteret for menn oppgir 22 prosent menn og 27 prosent kvinner at de har vært utsatt for en eller annen form for psykisk eller fysisk vold.
– Når de kommer hit trenger de støtte og noen å prate med. Kanskje trenger de hjelp til å reorientere seg og finne veien videre. Vi driver ikke med terapuetiske samtaler, men kan henvise dem videre til fastlege, NAV, familevernkontoret eller andre instanser, forklarer Pedersen, og føyer til:
– Vi jobber etter hjelp-til-selvhjelp-prinsippet.