Det skorter ikke på selvtilliten når tromsøbandet Cazadores markedsfører sitt andre fullengder-album, Afterglow, som ble sluppet for to uker siden. For undertegnede er Afterglow imidlertid en aldri så liten nedtur fra Hyperion Days, og da blir det for meg i overkant grandiost at Cazadores presterer å fyre av hele åtte låter fra nyskiva i løpet av konsertens første time/ti låter. Og som om ikke dette var nok, hyper vokalist Mads Devik albumet mellom låtene på en temmelig ubeskjeden måte.
Komposisjon vs. konstruksjon
For meg fortoner de aller fleste låtene fra Afterglow seg ikke som komposisjoner med sjel, stil og substans, ei heller som låter som står støtt på egne ben, men snarere som delvis kynisk tilgjorte konstruksjoner mekket i hop av overdådig, høytflyvende stadionpatos, anthem-dynket vokal og forutsigbart lekende gitarer. Mer eller mindre tilsiktede referanser til Kings of Leon og The Killers (eller norske Lionheads, for den del) blir i meste laget påtrengende, og Tromsø-bandet strekker min evne og vilje til påtvungen begeistring i form av allsangvennlig vå-hå-hå / ho-ho-ho-koring i annenhver låt til det aller ytterste.
Kan det de gjør
Det er likevel ingen tvil om at Cazadores består av gode musikere, og de som liker stilen og greia, har definitivt landet rett hos kvintetten fra nabobyen i vest. Som vanlig er perfeksjonisten Ariel Joshua Sivertsens gitararbeid alene verdt inngangsbilletten.
I live-format er han et par hakk røffere enn i studio, noe som trekker betraktelig opp. Det samme gjør den etterlengtede kanonaden av hitlåter fra forrige album i konsertens siste del (men nydelige Lightyears glimrer med sitt fravær og savnes sårt!). Stemningen blant publikum er plutselig på topp, og med denne overbevisende innspurten berger Cazadores konserten fra majestetisk middelmådighet og mangelfullt musikalsk magemål.
Vurdert av: Bernhard Hienerwadel