En fullsatt Finnmarkssal er lørdag kveld sprekkfull av folk og forventninger. 530 publikummere av alle folkeslag sitter klar med drinken i hånda. Klare til å flire. De har sågar betalt 375 kroner for å gjøre det, og venter bare på klarsignal.
Vulgær men sympatisk
Ja, vi elsker de vulgære originalene, vel og merke dem som likevel framstår sympatiske.
Etter sang-introen kom en beduggen bryllupstale, framført av Viggo Solid Johansen. En god ide, men litt for lang. Hvor mange ganger skal man le av at taleren nevner at brudgommen er feit?
Slemt er greit, men blir man usympatisk, så har man tippet over. Det samme med "På ho igjen" en omskrevet Eggum-sang, heller stygg, må jeg si på vegne av kvinnekjønnet. Kanskje kjønnsbalansen har sviktet.
Sympatisk og toverdig var derimot Johansen som den enfoldige kommunearbeideren Bjarne. En talentfull skrue, med revyerfaring fra Senja, som gjerne kunne hatt flere figurer.
Bra publikum
- Steikanes bra publikum, bedre enn hjemme, skrøt Frank Arne Olsen fra scena, om latteren som satt løst fra første stund.
Dette er den femte forestillingen, med nytt show og ferskt mannskap. Og det er bare Frank Arne "himself" som er igjen av gammelkaran, i tillegg til Bård Monsen på piano.
Frank Arne Olsen er flink å imitere, Ole Paus og Jørn Hoel. Han har slageren Mossa, og selvfølgelig bygutten Cliff Arne, med høy turnover i jobbene. Denne gangen som usympatisk saksbehandler på NAV, men vi liker han likevel i hans totale mangel på selvinnsikt. Og vi trykker "liker" på Mari Boine, også for lyd og volum som rugget.
Tarjei Antonsen stilte med "For mye av det gode" og "Same-sjaman-læstadianeren", det siste med et godt poeng, men numrene tar så lang tid at man holder pusten og lurer på om han kommer helskinnet igjennom. Revyformatet skal være full fart og tett mellom poengene.
Striglet og strippet
"Frustrerte skruer" er forretnings- og turneversjonen av den tradisjonelle, lokale revytradisjonen ute i Honningsvåg.
Revyen er strippet for scenografi og rekvisitter, men også strippet for skuespillere, noe som er verre.
Men det er kanskje ikke mer å vente, når de skal nå ut til folket igjen, etter tre års pause.
Som Frank Arne sa fra scena, det er ikke lenger lov å være original; - BUP og PPT griper tak i dem i tidlig alder, og revyscenene går tom for inspirasjon.
Det samme skjer nok med kommersialiseringen av revyen, med turneer. Alle kan ikke leve godt med eller av det, og scenen tømmes for originaler.
Så publikum fikk nok ikke det de ventet på.
- Vi savner det gamle, mumlet publikum om Finn Arild Selnes og hans velkjente same og Stein Arild Olaussen med Gerd Hildur Johnsen.
- Og bord å plassere drinkene på, sa publikum etter forestillingsslutt.