Og fest skulle det bli. Få av publikummerne hadde dratt på konsert, og en vanlig konsertanmeldelse faller derfor på sin egen urimelighet - i hvert fall delvis.
Velstfold-bandet har slått an i et marked som tydeligvis er like svært som hele distrikts-Norge, og hvor er plass til flere enn DDE, Vassendgutane og Luxus Leverpostei, for ikke å snakke om Finnmarks Banana Airlines og Rolffa.
Plumbo opptrer som trio på City Scene. Fløytist og trekkspiller Glenn Hauger er ikke fast medlem av Plumbo; jeg savner han virkelig fordi han tilfører bandets genuine folkelighet en fin musikalsk dimensjon.
Lyden på City Scene er upåklagelig, men selve musikken er det lite å skrive hjem om - verken feite riff eller fengende soli er el-gitarist Blokkhus sin greie. Derimot synger han riktig så bra. Tekstene er mildt sagt strippet for poesi, men hvem bryr seg? Fansen foran i salen hvor partykledte damer i 20-åra er i stort flertall, kan de fleste tekstene utenat, og det er det som teller.
Partyrockerne fra Vestfold leverer en ærlig pakke som på samme tid er profesjonell, folkelig og, kanskje mest av alt, uhøytidelig. Her er intet overdådig sceneshow, ingen kjølig distanse, ingen karismatisk vokalist, ingen tåpelige stjernenykker. Dette er gutta på gulvet som vil være en del av gjengen foran scenen, som vil være med på festen, verken mer eller mindre. Og nettopp dette er lykkes Plumbo 100% med. Salen og scenen nærmest smelter sammen til en enhet, og til fest. Og hva er vel bedre enn det?
