Midt i livet blir mange konfrontert med betydningsfulle emosjonelle veikryss, men få kan sette ord på det som visedronningen Kari Bremnes.
Hun byr på vâre og innsiktsfulle sanger, der fortid og framtid er like relevant for den lengselen som omslutter melodiene. Små novelleskisser får herlig tonefølge og komp. Hyllesten av fangstkvinnen Wanny Woldstad får sin oppfølger, denne gangen med et musikalsk relieff av bohemforfatterinnen Dagny Juel. Hun ble skutt og drept i Georgia, etter et kort og følelsestungt drama.
Når vemodet og nostalgien fanger oss, knipser hun i gang djevelske tangorytmer og kjølig satire. Det gjør ingenting om det skjer på bekostning av oss éncelledyr av noen mannfolk. På forrige plate sendte hun en mann med hundeblikk på dør. Denne gangen forbarmer hun seg over en sensitiv kar som formes og oppdras uten å vite det sjøl, før hun ironiserer friskt over en hensynsløs mannegris med en nydelig kone i hælene. Jeg ser begge for meg.
Bremnes fungerer på sett og vis som en egen sjanger, men igjen må hun dele æren med produsent, tangentmester og vokalhjelper Bengt E. Hanssen. Akkurat som på Ly (2009) finner de en magisk og finstemt formel, denne gangen med lun hjemmelyd og sjel i veggene. Aller best fungerer det på enkle, ettertenksomme og blendende vakre låter som Denne veien og E du nord.