I de rette omgivelsene, og med det rette materialet, er Jan Arild Sørnes en fullblods entertainer med en soulstemme i toppklasse. Da spiller det for så vidt ingen rolle om han synger på norsk, engelsk - eller finsk for den saks skyld. Det løfter imidlertid plata betydelig at Sørnes har fått med seg Ingvar Hovland som tekstskribent, og at han i kjent stil er omgitt av musikalske venner som vet hva det handler om. Norske tekster betyr ikke at Sørnes sletter sin enorme forelskelse i roots, soul og blues fra ”over there”, men det er opplagt at både musikk og temaer får en helt annen nærhet med dialekt. Selv om de er oversatt og bearbeidet. På Livets blues stemmer det meste for Jan Arild. Dette er en mann som elsker musikk og som gir jernet når han får en mikrofon stukket opp i trynet, enten det er på Barila eller i studio. Her har han gjort sin flid, sammen med produsent, kompis og sjelevenn Robban Ekholm. Sørnes fraserer gjerne som en Joe Cocker eller Andrew Strong når Commitments-følelsen blir påtrengende, mens han utfordrer stemmen optimalt på de mer tradisjonelle balladene. Han har imidlertid fått kloke råd underveis, og lar seg ikke friste til å briefe med stemmebåndet. I løpet av årene har jeg gjentatte ganger sutret over at vokalen til Sørnes ikke ”hentes fram” i lydbildet. Alle som har hørt mannen live, vet at stemmen har en ru tørrhet som trekker assosiasjonene til den bruneste, røykfylte bar i Chicago. Der man drikker whisky til frokost. Her har man skjøvet Sørnes i front, i så stor grad at stemmen knitrer som er bål under åpen himmel. Det gjør at Jan Arilds stemme blir ekte og autentisk. Kraftfull der låtene sparker fra seg, og sårbare der balladene higer etter en klam klintango. Sørnes imponerer rett og slett på balladene, men det er veldig viktig at han slipper ut damp. For eksempel sammen med Olle Nyberg, Clas Yngstrøm og The Mighty Horns på Mye blues og Min tur, sistnevnte en låt kreditert Sørnes sjøl, men med ekstrem inspirasjon fra klassikeren Mustang Sally. I avslutningslåten Rock n Roll Bitch går han Dave Edmunds en høy gang i brautende boogie, og det blir komplett umulig å stagge rytmefoten. I sum har dyktige musikere, sponsorer og opphavsmenn løftet Sørnes dit han fortjener, nemlig til en utgivelse som bobler av overskudd og som gir den rette godfølelsen. Her står hovedpersonen sjøl opp som en artist med autoritet og spilleglede - og da blir underholdningsverdien deretter.