Vi ser stadig at politikerne er for jordvern, men er de nå egentlig det? Eller tar det seg bare best ut i media?  Når Alta kommune velger å annektere dyrka mark for å tvinge igjennom en veiparsell til et nytt boligfelt, da står man som grunneier nærmest maktesløs.  Jeg lurer egentlig på om politikerne vet hva de sa ja til, leste dere igjennom saksframlegget om Kvitberget boligfelt? Eller ble det bare gått fort igjennom de «viktigste» punktene før dere stemte? Var dere oppmerksom på at det ikke var utredet flere alternativer til vei inn til feltet? Så dere at det ikke har vært foretatt grunnboringer der veien er planlagt?

Med bakgrunn i at det blir for få elever ved Tverrelvdalen skole, har Otto Erik Ås maset frem boligfeltet Kvitberget. Han trenger ikke tenke på konsekvensene av de valg som blir gjort, så lenge han kan stå fram i avisa å høste ære. Da boligfeltet første gang ble luftet i Altaposten, så jeg ikke på det som noen hindring for min næring og yrkesutøvelse, tenkte det blir en buffer mot hunde- og kattehotellet, så vi kunne sitte ute å prate og grille om sommeren. Flere hus i «høyden» ville kanskje medføre at vi fikk mindre kalk i vannet, som ødelegger dusjhoder og armaturer. Der var en god LNF-sone mellom meg og de solgte arealene, og for meg var det soleklart at veien skulle gå dit via Borrasveien. Vi ble ikke invitert på noen høring, men var jo i utgangspunktet ikke nabo heller.

Kommunen satte bort jobben av planlegging og utvikling av feltet. Dette mandatet var det Rambøll som påtok seg. I denne prossessen har LNFR-området blitt omdisponert, uten at grunneier er varslet – hvem har myndighet til å gjøre noe sånt?

Når kommunen bestiller en rapport, har de satt kriteriene for hva de ønsker resultatet av rapporten skal være – et boligfelt man ønsker klar til utbygging snarest. Her skal ikke utredes alternativer, det blir for dyrt. Man bagatelliserer de innsigelser som kommer, tar ikke hensyn til rødlistede arter av fugler og flora, og annet dyreliv. Her trengs ingen konsekvensutredning!

I saksfremlegget står det hvor fint og flott det blir for de nye beboerne, hvor nært det er til skole og butikk, et steinkast til barnhage og maks et kvarter å kjøre på jobb i sentrum. Et lite minus; feltet ligger midt i ei landbruksbygd, det kan bli sjenerende lukt på sommeren.

Ikke en eneste plass i dette dokumentet er det nevnt konsekvensene for oss som bor og virker her til daglig, og har gjort det i flere tiår. Gården Solheim ble etablert på begynnelsen av 1900-tallet, og det har vært matproduksjon her fram til krigen, og oppstart igjen i -64, og her produseres fremdeles mat. Ingen spurte oss om våre fremtidsplaner, eller hva konsekvensene ville bli for oss.

Det saksfremlegget som vi fikk melding om på telefon, at det lå på «altinn», gjorde at jeg fikk kaffen i vrangstrupen. Boligfeltet måtte utvides, veien til feltet skulle gå inn på mi dyrka mark, som jeg må ha til beite for kyrne. I Norge har vi krav om minimum åtte uker på beite, mister jeg disse arealene, mister jeg 3-4 ukers beiting. Ergo kan jeg ikke oppfylle minstekravet. Må jeg redusere dyretallet klarer jeg ikke å fylle kvoten, og har heller ingen levelig inntekt. Det ser også ganske mørkt ut for neste generasjon – planen var å videreutvikle driften, sånn at det ble noe fornuftig å overta.

Veien er i dag planlagt inn på min eiendom, et område med kvikkleire, langt fra Kvitberget. Der har ikke vært vurdert å gå via hundehotellet som ligger på fjell, og bare er 150 meter unna.

At skolen bruker disse arealene vinterstid fremkommer heller ikke i rapporten, dette er store deler av utearealene til elevene vinterstid.

I ettertid har vi fått høre at hundehotellet har blitt lovt at det ikke skal gå noen vei forbi dem, den gangen det ble bygget. Hvem har myndighet til å love noe sånt?

Det hele minner litt om barndommens lek, «stjele land», der man stod maktesløse når andre deltakere bestemte seg for å "ta deg". I dag føles maktesløsheten enda større når utbyggingskåte politikere har bestemt seg for på kommunistisk vis å ta dyrka mark til vei. Her utredes ikke alternativer, det blir for dyrt. Å hva det kommer til å koste – og det koster å sikre kvikkleira, og hvem som får regninga ser ut til å være uvesentlig. Prisen på Kvitberget boligfelt blir høy og tomtene blir eksklusive.

Det har blitt mange våkenetter og enda flere tårer,  jeg har mistet troen på de fleste politikere.

Unni Opgård

Bonde