Den nye omsorgssenteret i Alta blir det største lokale byggeprosjektet noensinne – og kunne samtidig blitt et utstillingsvindu for hva lokale entreprenører kan få til sammen. I stedet kan det bli døra i fleisen.

Tidlig i prosessen var det enighet om at senteret burde skreddersys for lokale aktører, det vil si et oppdelt anbud der Altas dyktige og renommerte bransje kunne konkurrere på lik linje – og dermed sikre kommunen gode avtaler og trygg framdrift. Slik vi tolket lokale politikere, var dette nærmest å betrakte som en selvfølge.

All erfaring tilsier nemlig at lokale entreprenører fikser denne type utfordringer, senest eksemplifisert gjennom leveransen til Harald Nilsen AS på Alta videregående skole. Her trengs ikke noen stoppeklokke når tidsfrister skal holdes, og god prosjektledelse sikrer at prisen heller ikke løper løpsk. Innsatsen til maskinentreprenørene på E6 sier oss at det meste er mulig, bare viljen er sterk nok.

Første bud er imidlertid at vi må ha trua på egne krefter når prosessen settes i gang. Det innebærer blant annet at det politiske miljø må stole på at lokale fagmiljø faktisk har gjennomføringsevne til å lose et så stort prosjekt i havn – og at riksaktører med totalentreprise ikke nødvendigvis har en bedre oppskrift. Å overlate selve beslutningen til et objektivt konsulentselskap kan sikkert fungere som en nøytral og ufarlig vei å gå, men kan også være en måte å skyve fra seg ansvaret på. Vi hadde håpet på mer selvtillit på vegne av lokale aktører.

Vi tror blant annet at lokal konkurranse om deljobbene kunne gitt en prismessig fordel for fellesskapet, og vi kan heller ikke fri oss fra tanken på at lokal tilstedeværelse kan være et pluss, for mange. Vi tror videre at et slikt prosjekt, med utstrakt samarbeid, kunne gitt Alta-entreprenørene en mulighet til å løfte ambisjonene i fellesskap og dermed blitt relevant for større oppdrag i fremtiden.

Det ble i sin tid gjort et forsøk på å samle kreftene for å påta seg administrasjonsbygget for Snøhvit. Mulig det var i tidligste laget, men kanskje det også finnes muskler for å tenke de samme tankene i dag, det vil si gå i klinsj med landsdekkende aktører. Det er krevende, men vi synes det er positivt at to samarbeidsgrupper nå bereder grunnen for en slik anbudssøknad. Vi skal og bør være opptatt av lokale ringvirkninger, teste ut egne forutsetninger for å delta og ha store ambisjoner. På den måten tar man nye steg.