Saken fikk aldri noe rettslig etterspill, og i Altaposten to dager senere ble hendelsen omtalt i en kort notis. I over tjue år har Knutsen slitt med plagene ulykka påførte han. I dag bygger 42-åringen stein på stein på veien mot et verdig liv.
– Jeg har aldri fått vite hvem som kjørte på meg den natta. Jeg anmeldte saken noen måneder etterpå, men det var ingenting politiet i Alta kunne gjøre sa de, ettersom det ikke var sikret noen spor eller gjort noen avhør, hevder 42-åringen, opprinnelig fra Amtmannsnes i Alta.
21 år etter at han ble kvestet for livet herjer fortsatt smertene som ild i kroppen.
– Smertene er i hele kroppen. På høyre side er nervesystemet ødelagt. Vind og regn i ansiktet treffer direkte på nervene. Venstre side reagerer mer på lyder. Glassklirring er forferdelig, forteller Roar Knutsen med et smil.
Det er mange år siden han bestemte seg for å vise fingern til Paralgin forte og annen morfin som sløvet han ned og fratok han all livsgnist. Men det har sin pris å kjempe smertehelvete kun ved hjelp av egen psyke. Når smertene hugger som ti kniver i magen, hender det at Roar besvimer.
– Det skjedde sist på søndag.
Punkterte
Roar Knutsen var 21 år og på vei hjem fra Kautokeino med en kompisgjeng da ulykka inntraff på morgenkvisten 18. desember 1994.
– Da vi kom til Suolovuopmi punkterte vi. Vi hadde ikke jekk og måtte ut å prøve å stoppe biler som kjørte forbi, forklarer Knutsen, som selv ikke husker noe fra ulykka, men som har fått gjenfortalt det som skjedde.
– Jeg vet at jeg fløy himmelhøyt opp i lufta da bilen traff meg.
Roar Knutsen er idag 42 år. Han sitter i steinbergsbrakka til faren inne ved Langvannet i Pæska. Sola gnistrer fra skyfri himmel og snøen dekker det mektige viddelandskapet. Med seg har han dattera Sofie på 11 år. Knutsen speider ut av vinduet og forklarer.
– Jeg setter meg hele tida delmål. Eksempelvis bruker jeg å gå på ski ned til enden av vannet. Fiske litt og gå på ski tilbake. Drømmen er å kunne gå fra hytte til hytte fra Jotka til Karasjok.
Planlegger alle bevegelser
Dit er det ennå ett stykke. Fortsatt bruker han store deler av dagen til å planlegge gjøremål og bevegelser, med tanke på å minimere smertene.
– Skal jeg hente meg et glass vann, tenker jeg alltid på hvordan jeg skal sette beina for at det skal gjøre minst mulig vondt, forklarer Roar og føyer til:
– Det siste jeg gjør før jeg legger meg er å planlegge morgendagen. Jeg tenker alltid at jeg må gjøre de tingene som kommer til å gjøre mest vondt først.
Ungdommene hadde vært på Àja i Kautokeino og feiret at Roar hadde fått seg ny jobb, som taxisjåfør. De hadde festet, flørtet og hatt det gøy. Som det ofte er på vidda midt i desember, var det også denne lørdagsnatta bitende kaldt. Mellom 25 og 30 minus anslår Ove Pedersen, som kjørte Knutsens Honda Civic, da dekket eksploderte.
– En av kameratene våre gikk ut for å stoppe biler, men han stod nesten midt på veien. Da det kom en bil fra Alta kjørende i stor fart, løp Roar til for å prøve å få kameraten vekk fra veien. Det endte med at han selv ble truffet.
– Så du da bilen traff Roar?
– Ja, det gjorde jeg. Han fløy vanvittig høyt opp i lufta, før han landet nede i grøfta. Det var sikkert en meter nysnø, så han forsvant under snøen.
– Hva tenkte du?
– Jeg tror ikke verken jeg eller de andre i bilen tenkte så mye. Det skjedde så fort. Vi begynte bare å leite etter han med en gang. Da vi hadde gravd han frem, så vi at han hadde skadet seg ganske stygt. Beina var helt mosa. Dem var forsvunnet inn i buksene liksom.
Slapp ikke inn
Med i bilen var flere gutter og ei jente. De forsøkte å komme seg inn på Suolovuopmi fjellstue, men ifølge Pedersen fikk de kun låne telefonen. Ove ringte ambulanse, som kom til stedet etter det som fortonte seg som en evighet.
– Vi venta lenge, men jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge. Vi forsøkte å få et helikopter til å komme til stedet, men det fikk vi ikke gehør for, hevder Pedersen.
– Det var så kaldt at vi måtte ta han inn i bilen, så han ikke skulle fryse ihjel, kommenterer Ove og føyer til:
– Vi skjønte nok ikke hvor hardt skadet han var på dette tidspunktet.
Legen skjønte alvoret
Det skjønte legen som tok imot unggutten på Alta helsesenter den morgenen.
– Slik jeg har fått det fortalt skulle de sende meg sammen med en annen pasient til Hammerfest sykehus, men da legen åpnet døra på ambulansen og så hvilken fofatning jeg var i, rekvirerte han ambulansefly, forteller Roar.
– Da ble du sendt til Tromsø?
– Nei, jeg måtte først innom Hammerfest, hvor de skulle konstatere at de ikke kunne gjøre noe, før de sendte meg videre til Tromsø. Allerede i Hammerfest la de meg i respirator og begynte å klargjøre meg for operasjon ved UNN.
Fem prosent sjanse
Her ble Roar liggende i ukesvis på intensiven. I Altaposten stod ulykka omtalt i en liten notis tirsdag 20. desember. «Påkjørt da han skulle skaffe hjelp», og «Den påkjørte fikk beinbrudd, hodeskader og en punktert lunge», stod det blant annet.
– Jeg tror det eneste som ikke var brukket på meg var nakken, sier Roar som fikk store komplikasjoner på sykehuset i Tromsø.
– Jeg fikk blant annet væske i lungene. De ga meg fem prosent sjanse for å overleve, forteller 42-åringen, som hadde foreldre og søsken rundt senga døgnet på tamp.
Hjertestopp
På et tidspunkt stoppet hjertet til Roar å slå.
– Sykepleierne begynte å rope «lege, lege». Heldigvis var moren min på besøk. Hun handlet på ren refleks da hun tok opp låsen på hjertebretten, som er i hodeenden av senga. Når den løses ut klapper kroppen sammen. Da startet hjertet igjen. Hun har fortalt at det er noe de brukte å gjøre hvis eldre fikk hjertestans på sykehjemmet der hun jobbet.
På merkelig vis begynte plutselig blodverdiene til Roar å snu seg til det bedre og langsomt vendte den unge mannen tilbake til bevisstheten. Hukommelsen gikk det verre med.
– Jeg husker ingenting fra ulykka og bakover i tid. Barndommen er helt borte. Jeg bruker å si at jeg har levd i over førti år, men husker bare tjue av dem, sier Roar.
Psykiatrisk sykepleier ved smerteklinikken ved UNN, Åsta Myhre, har jobbet mye med Knutsen og sier dette om hukommelsestapet.
– Folk som har langvarige smerter har ofte problemer med hukommelsen og konsentrasjonen. Hvorfor det er slik vet man lite om. Kanskje tar smertene all oppmerksomheten, sier Myhre som forklarer at langvarige smerter er svært stressende for kroppen.
Smertene har tatt mye av livet til Roar Knutsen. Allerede før ulykka hadde han en hoftefeil, som forvoldte han smerter og flere operasjoner. Etter at omtrent alt han hadde av bein i kroppen ble knust i bilulykka, dominerte smertene livet hans i flere år. Lenge lå han på sofaen og pøste på med morfinpreparater.
– Vendepunktet kom da jeg ventet på at dattera min skulle komme til verden. Jeg fant ut at jeg ville komme meg på beina slik at jeg kunne være noe for henne.
De små ting
Dette var i 2002 og Roar bodde sammen med daværende samboer i Tromsø. Hans første målsetting var å komme seg en liten tur ut hver dag.
– Jeg fant meg et lite vann rett ved siden av veien. Der satt jeg og bare lytta til lyden fra bålet og fra vann som klukket. Jeg stengte veien og lydene fra den helt ute og bare kjente på følelsen av å være på tur. Jeg fokuserte voldsomt på de små positive tingene jeg kunne gjøre og på den måten klarte jeg å dempe smertene, sier Roar.
Et prakteksemplar
Tretten år etterpå brukes Roar Knutsen som et stjerneeksempel på hvordan man kan leve med kroniske smerter uten medisiner. Selv om han har fått uvurderlig hjelp fra smerteklinikken i Tromsø, hadde Roar allerede før han kom dit, et enormt psykologisk forsprang.
– Vi er veldig imponert over Roar. Han er et prakteksemplar på hvordan man kan leve med smertene sine, også er han utrolig flink å reflektere og beskrive opplevelsene sine rundt dette. Vi trodde jo han hadde lest seg opp på noen psykologibøker før han kom til oss, men det hadde han ikke, sier Myhre ved smerteklinikken.
– Jeg har lese- og skrivevansker, så det eneste jeg har lest i mitt liv er Donald og Billy, fleiper Roar.
Redde for medisiner
Målet til smerteklinikken er at flest mulig skal ha et så godt liv som mulig uten sterke medisiner.
– Sterke morfinlignende smertestillende er vi veldig redde for. De har heller ikke så stor virkning og kan fort bli vanedannende. Faktisk kan disse medisinene føre til at man blir mer følsomme overfor smerter, hevder Myhre.
Å være så fokusert på bevegelser, handlingsmønstre og trening knyttet opp til det å minske smerter er utrolig krevende og derfor bruker Roar hver ettermiddag cirka 45 minutter på en form for meditasjon.
– Jeg tømmer hodet for all informasjon og gjør kroppen klar til nye 24 timer.
– Når du bruker så mye energi på følelser, tanker og smerteprosesser blir hjernen på en måte overopphetet. Det han gjør er at han på en måte nullstiller hjernen, forklarer Myhre.
Krever enormt
Hun er svært imponert over den mentale kapasiteten til Roar og hvordan han daglig setter av tid til å jobbe med psyken.
– Du må være veldig, veldig fokusert og jobbe svært systematisk for at øvelsen skal ha noen effekt. At han klarer å gjennomføre dette er svært beundringsverdig, kommenterer Myhre, som sier at det å bruke naturen slik Roar gjør er viktig.
– Mange blir veldig vare for lyder, mye folk og mange inntrykk. Det er en del av smertebilde. Derfor er det å søke stillhet i naturen slik Roar gjør veldig lurt. Man må beskytte seg selv litt.
Også det å røre på kroppen er alfa omega.
– Fysisk trening er viktig for alle med langvarige smerter. Ikke bare for at musklene ikke skal stivne, men også fordi det er viktig å styrke kroppen, slik at den står best mulig rustet til å tåle smerten, forklarer sykepleieren.
Roar har trent systematisk helt siden ulykken. I ett år bodde han på sykehjemmet i Alta, sammen med gamle mennesker på sin siste reis.
– Da jeg lå på sykehjemmet kom en kamerat og henta meg hver eneste dag for å ta meg på trening. Jeg trente på helsesenteret, sammen med fysioterapeut Berit Frost blant annet, forteller Roar, som mener trening ikke er ensbetydende med å jogge eller dra på treningsstudio.
– Det kan være så enkelt som å hente posten, mener Roar som med jevne mellomrom har blitt hentet inn for å forelese for sykepleierstudenter ved UNN.
Viktig å akseptere
Sykepleier Myhre påpeker at Roar har gjort et riktig valg ved å ha fokus på å akseptere smertene.
– Det er fort gjort å falle i medisinfallgropa, men velger du å ignorere smertene havner du raskt i den andre grøfta. Å kjenne at smerten er der, men at du aksepterer det og kjenner etter hva du tåler og ikke tåler er viktig. Om ikke alle klarer å komme seg tilbake i hundre prosent jobb, skal de uansett føle at de har et godt og verdig liv. Sosial angst
At Roar Knutsen skulle stå foran et kobbel med studenter å snakke om seg selv, har slettes ikke ligget i kortene alltid. Før han begynte å jobbe seg tilbake til livet var det ikke bare smertene som plaget han.
– Den sosiale angsten var verst. Når du er ufør er det ikke så lett å sette seg ned ved et kafèbord og snakke med folk. Straks praten kommer til deg og du forteller at du er ufør, så stopper det opp, sier Roar, som i mange år isolerte seg.
– Da jeg til sist spurte meg selv hva jeg var redd for, var svaret at jeg var redd for at folk skulle se på meg at jeg ikke jobbet. At jeg var ufør og liksom ikke verdt noe.
Åsta Myhre bekrefter at mange av pasientene ved smerteklinikken føler seg stigmatiserte.
– Smerter er usynlige og en gjentakende setning blant pasientene er at de ikke føler seg trodd av leger og andre.
Taxisjåfør og kokk
Selv om Roar har vært mye syk og har gjennomgått over tretti operasjoner, har han alltid hatt et brennende ønske om å delta i arbeidslivet.
– Jeg har prøvd meg i flere jobber. Både som kokk i Polarmat, på en kiosk i Oslo og som taxisjåfør. Jeg har også prøvd meg på skolebenken. Problemet er at jeg ikke har klart noe av dette i lengden, sier Roar.
Hjelpa kommer for sent
Han mener hjelpetiltakene som skal gi folk med smerter og skader muligheten til å jobbe, ofte kommer for sent.
– Da jeg skulle studere ba jeg om heve- og senkepult ettersom hoftene mine er skeive. Dette fikk jeg ikke og da jeg hadde en måned igjen av skoleåret måtte jeg legge inn årene på grunn av smertene. Da fikk jeg tilbud fra Nav om hjelpemidler. Men da hadde smertene tatt overhånd. Slike ting burde automatisk kommet straks man begynte i jobb eller på skolen, mener Roar.
Vinterferie hos pappa
Han tar en slurk av kaffen og bryr seg fint lite om det tynne laget med skiferstøv som dekker alt av inventar på det slitte kafferommet.
– Å være i berget er trening. Tanken er at klarer jeg dette noen dager i uka, klarer jeg en annen jobb om en stund. Målet er å jobbe som kokk igjen, sier han og smiler til datteren som er på en ukes vinterferietur hos pappa.
11-åringen gleder seg både til scootertur og shoppingtur.
– Også bruker vi å være på turer og tenne bål og fiske, minner pappa om.
Vi spør Sofie om hun synes det er tungt å høre at pappa har hatt det så tøft.
– Ja, men jeg er glad han har vært sterk og klart seg, sier jentungen og klemmer begge armene sine rundt magen på faren.
– Hva er drømmescenarioet ditt hvis du ser ti år frem i tid?
– Om jeg ikke kan jobbe 100 prosent er det ikke så viktig. Det viktigste er at jeg klarer å delta i samfunnet. Å kunne sette meg ned ved det kafébordet og snakke om fredagspilsen eller lønningspilsen. Det er målet.
Lensmannen som skulle etterforske saken, sier han ikke husker den.
– Jeg tror ikke jeg husker en slik hendelse, sier eks-lensmann Nils Henriksen.
Han forteller at det ofte var naturlig for folk å ringe Alta, når ulykker inntraff i dette området.
I politinotisen i Altaposten fra 20. desember 1994, står det imidlertid at det var Kautokeino lensmannskontor som hadde ansvaret for eterforskninga. Det står videre i notisen at det fra politiets side ble antydet at mørket kan ha forårsaket ulykken. Vest-Finnmark politidistrikt sitter ikke på politijournaler fra 1994, men sier at disse er sendt statsarkivet. Altaposten har forsøkt å få et svar fra statsarkivet i Tromsø, men har ikke lyktes å få ut informasjon derfra innen deadline for reportasjen.
Tapte økonomisk
Roar Knutsen forteller at han har blitt økonomisk skadelidene grunnet manglende etterforskning.
– Jeg fikk kraftig avkorting på forsikringa, siden domstolen ikke kunne si noe om skyldspørsmålet, sier 42-åringen.
Også Roars kamerat, Ove Pedersen, som var sjåfør på Knutsens bil 18. desember 1994, synes det er merkelig at saken forsvant under radaren.
– Jeg ble aldri innkalt til noe avhør så vidt jeg kan huske. Hadde dette skjedd i dag ville nok saken fått et etterspill, mener han.
Vi spør Roar om han er bitter.
– Nei, jeg var det rett etter ulykken, men det hjelper ikke. Jeg velger heller å fokusere på alt jeg kan gjøre og alt jeg har, sier Roar, som giftet seg med en makedonsk dame for noen år siden.
– Hun har vært en stor inspirasjon for meg. Hun og datteren min. Jeg vil også takke foreldrene mine for den støtten de har gitt meg, ikke bare etter selve ulykka, men hele veien. Uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.