Med tur til legendariske Abbey Road Studios i London satte Puskas punktum for plate nummer to.
– Fantastisk tur, der vi fikk være flue på veggen da lydgeniet Alex Wharton la siste mastering på skiva mi, sier Gunnar «Puskas» Schwaiger, som hadde produsent Kjetil Linnes med seg til metropolen i fire dager.
Unik kjemi
De to behøver ikke prate for å forstå hverandre.
– Kjetil kjenner meg hundre prosent. Vi hadde unik kjemi under innspillingen av både debuten og sisteplata «Barn og barnebarn ingen hindring», så denne turen representerer en slags avrunding av innspillingen, sier Puskas.
Kommer i oktober
20.oktober er satt som utgivelsesdato. Puskas hadde et stort tilfang av låter, men landet på 14 til CD og 12 til LP. I tillegg kommer en vinylsingel fra Kjønnsmoden ungdom som er bonus for de som har forhåndsbestilt plata. Det er 150 i tallet.
– Jeg trykker maks 500 eksemplarer denne gangen, sier hovedpersonen.
I historiske spor
God tilrettelegging gjorde at mastringen gikk unna på en dag i London.
– Det er utrolig proft, samtidig som det er på historisk grunn. Det er spesielt å vandre i lokalene, der auraen til Beatles henger igjen og der man plutselig kan finne utstyr fra Pink Floyd. Mindre spesielt er det ikke at sønnen til Beatles-manager George Martin jobber her, også han meget respektert, sier Kjetil Linnes.
Ulike studioer
Han påpeker at den siste finpussen ble ekstra viktig denne gangen.
– Materialet til skiva er spilt inn tre forskjellige steder. Da gjelder det å smelte sammen lydbildet, slik at det blir helhetlig. Noen spiller inn med lavere volum enn andre og da blir forskjellen tydelig, sier Linnes.
Puskas har blant annet vært innom studioet til Lars Rune Rebbestad i Hammerfest, som også er blant musikalske tvillingsjeler for veteranen.
– Låtene skal gli over i hverandre, i en slags rytme og med kompresjon. Alex Whorten hører ting vi ikke hører, så han er rett og slett en mester i sitt fag. Veldig interessant å følge hans arbeid, sier Linnes, som forklarer at ørene raskt blir «sliten».
– Det er viktig med pauser, sier han.
Tøft år
Puskas laget mange av låtene før kona Lisbeth gikk bort, men nostalgien og melankolien er med i de blå tonene.
– Dette er langt på vei det året det var så bratt for meg. Det er mye følelser her. Jeg må innrømme at jeg en stund var så langt nede, at jeg tenkte at det ikke kom til å bli noe plate nummer to. Vi har jo levd i lag et helt liv, så overskuddet forsvant. Jeg er ikke noe ungdom, sier Puskas.
Sakte, men sikkert var det imidlertid småting som falt på plass. Låten «En solstråle» ble plutselig et vendepunkt. De skiftet tempo og uttrykk, plutselig fant de ut at en ukulele skulle inn. Dermed var prosessen tilbake på sporet.
