Kommentar:

Etter to sesonger i allnorsk 2. divisjon er det game over for Alta IFs håndballherrer. Det kan vel ikke sies å være en stor overraskelse. Med unntak av noen få oppturer underveis har Alta-laget slitt tungt, og sett utenfra virker det som at trenerteamet har hatt en kjempetøff jobb. Det har rett og slett ikke vært nok spillere som har hatt sterk nok motivasjon eller anledning til å satse så hardt som kreves for å lykkes på dette nivået. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at klubben må ta den tunge veien ned, og det virker egentlig ikke som spillerne tar det så veldig tungt. Det måtte nesten skje.

Jeg skal være veldig forsiktig med å dele ut skyld for at det gikk som det gikk. Det er åpenbart mange faktorer som har spilt inn, og jeg tror det er flere som må gå noen runder med seg selv etter denne sesongen. Men det som hele tiden har bekymret meg er at Ottar Pettersen og de andre i trenerteamet til stadighet har måtte ty til nødløsninger. De har, helt sikkert mot sin egen vilje, tatt kontakt med spillere som egentlig har gitt seg og forsøkt å overtale dem til å komme tilbake. Det blir fort sånn når utgangspunktet ikke er godt nok og man innleder sesongen med cupexit mot lillebror BUL og seks strake serietap.

Jeg synes heller ikke at det blir rett å skylde på spillerne som egentlig har lagt opp. De har bare gjort et tappert forsøk med å hjelpe klubben. Da Alta IF sikret sesongens første seier borte mot Nøtterøy 2 var Vebjørn Slettli hentet tilbake. Det samme gjaldt Fredrik Bruer, som ikke har satset for fullt på lang tid. Da Bravo ble slått på hjemmebane tidlig i desember var Ole Henrik Kristiansen hentet inn, og etter hvert var det Tom Harald Granshagens tur til å gjøre comeback. Gode håndballspillere, men det blir vanskelig å få samspillet til å sitte når de omtrent aldri trener sammen. At klubbens største håndballtalent Stian Hammari Parken ga seg på A-laget underveis i sesongen viser også med all tydelighet at trenerteamet har slitt med å holde spillergruppa samlet i motgangen.

MANGE NEDTURER: Det har vært en vond sesong for Michael Hoel Johansen og de andre Alta IF-spillerne. Foto: Karl Eirik Steffensen

Samtidig skal jeg ikke svartmale sesongen fullstendig. Det som gir meg håp for fremtiden er flere av de unge spillerne som har fått sjansen. De har nok ikke vært helt klare for 2.-divisjonsspill, men det er verdifullt å prøve seg på dette nivået. Da tenker jeg først og fremst på unggutter som Erlend Toft, Andreas Bjørkmann, Sigve Åkerøy Pettersen, Marius Bergeton Berg og Andreas Haldorsen. I tillegg kommer man ikke utenom mer rutinerte Petter Barosen, som har vært klubbens mestscorende spiller. Han har virkelig imponert denne sesongen.

Så hva med veien videre?

Først og fremst vil jeg på det sterkeste oppfordre Alta IF og BUL til å få på plass et etterlengtet samarbeid også på seniorsiden. Det skal ikke være en umulig oppgave å få det til. Det har til en viss grad vært gjort på 16- og 18-årsnivå, men selv her har det gått langt fra smertefritt. Hvorfor klarer ikke klubbledelse, foreldre og trenere komme frem til løsninger som er til de beste for spillerne? Det bør jo veie langt tyngre enn gamle feider og overdrevne klubbfølelser. Jeg skjønner det bare ikke!

Det klubbene i Tromsø har gjort bør være en inspirasjon for byens to største idrettslag. Bravo og Tromsø HK har ikke vært i nærheten av å matche lagene fra Nordlysbyen tidligere, men nå har de klart å etablere seg i allnorsk 2. divisjon både på herre- og damesiden. Klarer man å forene de spillerne som faktisk ønsker å spille på et høyere nivå er man kommet langt på vei. BULs damelag har en kjempemulighet til å rykke opp, og det vil være en flott prestasjon hvis de lykkes. Kan vi ikke da bli enige om at de beste damespillerne i Alta kler seg i blått neste sesong, mens herrene som faktisk ønsker å satse tar på seg Alta IFs gule drakter?

Også på trenersiden bør det kanskje gjøres noe grep. Jeg sier ikke at de som styrer A-lagene i Nordlysbyen er dårlige trenere, for det blir for unyansert. Men det er viktig å henge med på utviklingen. Da tenker jeg på videreutdanning og økt kompetanse. Ottar Pettersen, Erlend Vikdal, Rune Skaufel, Vebjørn Slettli og Ken Ingebrigtsen har spilt mye håndball og kan utvilsomt faget. Men flere som undertegnede har vært i kontakt med har hintet frempå om utdaterte treningsøvelser som gjør det vanskelig å motivere seg for neste økt. Jeg vet at jeg får svi for at dette temaet i det hele tatt kommer opp, men skal man få maks ut av de beste spillerne trenger man de beste trenerne. Og da bør det man ikke være fremmed for å hente inn krefter utenfra, eller rett og slett prøve ut folk som har en mer oppdatert trenerutdanning og kan komme inn med ny energi og nye ideer.

Påskehilsen fra

Karl Eirik Steffensen