Den amerikanske kjøreren er den aller største langdistanseprofilen i verden for øyeblikket. Sammen med sin far, Mitch Seavey, har de tapetsert pallen i verdens lengste hundeløp, Iditarod, siden 2012. Ifølge Seavey selv, har han i flere år hatt en ønske om å delta i FL-1200. Men tanken på å ikke få kjørt Iditarod, som går samtidig, har gjort at han ikke har meldt seg på. Nå er han imidlertid på plass i Alta.
– Det er veldig langt unna, og føles på mange måter utenfor rekkevidde. Å være den første amerikaneren som kommer hit for å konkurrere med fullt team kjennes veldig bra. Bare det å komme hit føles som en seier, sier en smilende Dallas Seavey til A-sporten.
Liker nye utfordringer
Han gleder seg veldig til å komme i gang med selve løpet fredag kveld. Da venter 1200 kilometer i tøft terreng, noe som er ganske annerledes enn Iditarod. Der er det mange flere flatere partier enn i Finnmarksløpet.
– Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg veldig til å føye denne konkurransen på lista over løp jeg har deltatt i. Å kjøre Iditarod 30 ganger er ikke noe for meg. Da liker jeg bedre å søke nye utfordringer og erfaringer, forteller Seavey, som ikke føler noe press foran løpet.
– Nå utforsker jeg verden med mine beste venner og har det fantastisk bra. Det er dette jeg driver med, så for meg er det ikke rart å skulle stå bak en hundeslede i døgn etter døgn. Det er helt normalt for oss som har dette som en livsstil. Været kan være dårlig, men det gjør ikke noe så lenge du er sammen med hundene. Vi har det artig sammen, og skulle det oppstå problemer, så løser vi det sammen. Det er et teamarbeid, smiler han.
Tenker ikke på seier
Han prøver ikke å tenke så mye på at Finnmarksløpet er en konkuranse.
– Hvis jeg utelukkende har fokus på å vinne, er det vanskelig å gjennomføre et godt løp. Det handler først og fremst om å fungere så godt som mulig sammen med hundene. Det er viktig at de har det bra til en hver tid. Vi er selvsagt kommet hit for å konkurrere, og skal gjøre vårt beste. Men mitt fokus ligger på smarte avgjørelser og godt hundestell, fastslår 30-åringen, som åpenbart har funnet en suksessformel som fungerer.
– Jeg kan ikke kontrollere hva andre team styrer med. Jeg gjør bare mitt så godt det lar seg gjøre, så får vi se hva det holder til. Men det har jo fungert veldig bra hittil i karrieren, ler den startklare amerikaneren.