For en tid tilbake var noen venner og jeg samlet til et hyggelig treff her i Alta. De fleste der var godt voksne, så naturlig nok blei det blant annet prata om gamle dager. En eller annen kom inn på krigsforholdene og spurte om ikke jeg hadde noen historier eller minner fra Vadsø den gang. Jo, jeg har jo det, svarte jeg. Men det blei ikke snakka mer om det den kvelden.
Film til inspirasjon
I ettertid har jeg tenkt på spørsmålet den gang, men bare tenkt. Etter å ha sett filmen «Brennende Minner» på kino her i Alta, blei jeg tent på å komme i gang med beretningen fra krigstiden som blei nevnt den gangen.
Jeg vokste opp i Vadsø sammen med mamma, pappa og tre søsken. Pappa døde i 1946 og blei bare 38 år. Vi fikk aldri vite dødsårsaken, men det kunne være leukemi han hadde slitt med i flere år. På den tiden blei det ingen snakk om sånne ting, i hvert fall ikke til oss unger.
Mamma døde på operasjonsstua, Kirkenes sykehus i 1950 og blei bare 45 år.
Sykehustabben
Det var klinkende klart en sykehustabbe at mamma døde. Hun skulle opereres for brokk. Hun fikk spinalbedøvelse, som var nytt den gangen. Vi fikk opplyst i ettertid at hun ikke tålte denne bedøvelsen. Noen nevnte for mammas bror om kompensasjon eller erstatning for tabben. Broren som var nærmeste pårørende til mamma var ikke enig i at legen og sykehuset skulle bli saksøkt. Han syntes ikke at legen skulle bli belastet med en eventuell rettssak, fordi han sikkert hadde det tungt nok allerede.
At vi søsken blei vekkprioritert på denne måten er jo mildt sagt uforståelig. Onkel og mamma hadde et godt søster og brorforhold. Men respekten for myndighet og autoritert den gang overgikk mange ganger på tvers av normal vett og forstand. Jeg var i godt voksen alder da dette med erstatningsansvar ved mammas død kom for dagen.
Plassert her og der
Da mamma døde blei vi søsken plassert her og der. Ingen i familien verken på far- eller morsiden hadde mulighet til å losjere oss alle fire blei det sagt. Harald (født 1937) blei hos bestemor noen dager i Vardø. Deretter blei han sendt til en av pappas søstre i Mo i Rana. Der fikk han et kort opphold fordi husfar døde. Harald blei sendt til Danmark på adventtistskole i 2 år. Deretter videre skolegang i Harstad og yrkeslivet. Etter at mamma døde hadde ikke Harald noe hjem før han blei samboer sent på 60-tallet og giftet seg noen år senere.
Ivar (født 1939) blei plassert hos en annen søster av pappa i Harstad. Agnes (født 1941) blei oppfostret hos eneste bror av mamma i Gratangen. Jeg (født 1938) blei adoptert til et barnløst «eldre ektepar på 42 år» i Vadsø.
Det gikk 49 år
Vi søsken holdt sporadisk kontakt med besøk og brevskriving. Men det skulle gå 49 år før det passa slik at vi alle fire kunne være sammen – og det skjedde i 1999 i Vadsø på gamle tomter i ytrebyen. Vadsø har fra langt tilbake blitt inndelt i ytrebyen, midtbyen og indrebyen. Akkurat hvor byskillet er tas ikke med her.
Oppholdet i byen med oss fire blei 8-10 dager. Vi var heldige som traff gamle skolevenner, blant annet Arild Dolonen, Ragnvald Dahl eller Stina som han blei kalt blant kjentfolk. Flere andre traff vi også på stamkafeen i byen. Det blei et særs trivelig treff når halvglemte historier blei oppfrisket, også i badstua til Arild og Arnold Dolonen.
Kjøpte Beggola-gården
Under krigen bodde vi i ytrebyen. Flere episoder blir husket livet ut. Vi bodde i Beggola-gården som pappa kjøpte da vi flytta fra Vardø sommeren 1939. Gården var i finsk stil med fjøs i ene delen av huset som lå kloss inntil Vardøveien og med sjøen og fjæra 40 meter nedenfor. Pappa var Vardø-gutt mens mamma var Gratangen-jente. Hun savnet skog, trær og landlige omgivelser. Slik faunamiljø fins jo ikke Vardø. Som en kompensasjon lagde pappa et maleri med skog, et lite vann, fjell, skogsti og blomstereng. Maleriet henger på veggen hjemme hos meg.
Men det blei flytting likevel. Mamma som var Gratangen-jente var vant med dyr. Derfor passa det med ei ku i fjøset som skaffa melk til oss. Kua kom godt med etter at pappa døde. Noen liter melk som mamma solgte var eneste inntekt når pappa var død. Fattigkassa den gang eller sosialkontoret i dag, blei noen ganger til hjelp for oss
Russerfangene
En annen episode som ikke glemmes. Under tyskernes tilbaketrekning kom en dag en avdeling på ca 150-200 russerfanger til fots fra Kiberg under kommando av tyske soldater som jaget på med bruk av geværkolber. Det var et uhyggelig skue. Mamma og oss fire unger var ute på gårdsplassen. Mamma gikk inn i huset og henta et halvt brød som hun kasta til russefangene. Det var selvsagt i beste mening fra henne. Men hun forårsaket et fryktelig kaos blant fangene med slåssing for å få en matbit. Stakkars mamma, som ikke tenkte på konsekvensen av det hun satte i gang. Vaktene stakk med bajonettene og slo med geværkolbene. I ettertid har jeg tenkt at mamma var heldig som slapp fra episoden med livet i behold.
Møtte på kvist
De fleste tyskerne som var i byen tilhørte trolig arbeidskommando. Derfor ikke så mange stridende soldater. To tenårssøstre kom i snakk med to tyske soldater sånn tilfeldig en dag. Tyskerne ville gjerne treffe jentene igjen, som fortalte hvor de bodde. Dette fortalte de moren sin da de kom hjem. Litt ut på kvelden banket det på døra hjemme hos jentene. Mor sjøl åpna døra og sto overfor de to tyskerne. De fortalte at de hadde gjort avtale med jentene. Mor svarte at de ikke fikk treffe jentene som avtalt. Det blei litt uoverenstemmelser der og da. Tyskerne nevnte at deres øverste fører sikkert ikke likte at de blei avvist på denne måten. Da var det at mor sjøl sa at:
– HER E DET Æ SOM E HITLER, og klappa igjen døra. Tyskerne måtte bare innse at de møtte på kvist i dette tilfelle.
Beggola-gården, eller Bentzen-huset som det etterhvert blei å hete, var det siste huset i byen på venstre side langs hovedveien til Vardø, ca 3-4 km før Vadsø flyhavn i Kiby i dag.
Huset blei solgt, først til frisørmester Beldo i byen. Salgssummen visstnok cirka kr 3.500. Det blei rundt regnet kr 875 på hver av oss. Men pengene har ingen av oss fire sett noe til. Huset blei deretter kjøpt av kommunen som leide ut til en liten familie som bodde der i kort tid. De siste som kjøpte huset raserte hele gården. Da de flytta blei restene revet og jevnet med jorda. Det skjedde en gang på 80 tallet. Når vi var der i 1999 fantes ikke antydning til at det hadde vært et bolighus der. Om det har skjedd noe etter det vites ikke. Har ikke vært i Vadsø siden 2007.
På Melkevarden, cirka 250 meter ovenfor huset vårt, var det stasjonert et kompani østerrikere under tysk kommando, men hvor kompanisjefen fra Østerrike var kaptein. Pappa snakka tysk, noe ingen andre i ytrebyen beherska. Derfor ikke så unaturlig at det blei kontakt mellom disse to. Pappa var langt fra nazist, men en ivrig adventist og leder i menigheten i byen. Kapteinen var også tilfeldigvis adventist og disse to kom sammen hjemme hos oss på lørdager for bibelstudie og bønnemøter. Det blei jo slik at kapteinen deserterte på lørdagene. Det hendte at vi fikk et tysk brød som kom godt med i en matfattig verden for folk flest på den tiden.
Maskoten
Pappa jobba i byen under hele krigen. Han malte blant annet landskapsbilder i gymsalen på skolen. Bildene blei malt direkte på murveggene i gymsalen, i alt 25-30 bilder. Da skolebygget blei revet utpå 50-tallet forsvant selvsagt alle maleriene. En dag kom han syklende hjem med en passasjer på bagasjebrettet på sykkelen. Det var en tysk dverg, en liten gammel mann. Han hadde funnet denne Milaug som han het, i en ruinhaug/ branntomt i byen. Dvergen var sikkert en maskot som hadde blitt med stridsavdelingene nordover. Milaug var kledd i sort dress og sort hatt og bodde hjemme hos oss, men jeg husker ikke kor lenge. Milaug røkte store sigarer og kunne likne på dvergen i James Bond 007 filmen Dr. NO.
Skilt i rødt, hvitt og blått
Pappa var maler og dekoratør av yrke. Han blei pålagt noen oppdrag for tyskerne etter som jeg forsto. Spesielt en historie husker jeg: Han skulle male et skilt for den tyske plasskommandanten i byen. Skiltet malte han på verkstedet som han hadde hjemme. Husker spesielt da pappa surra fast skiltet bak på sykkelen da han tok det med til byen en dag. Skiltet: PLASSKOMANDANTEN var på størrelse ca 100x15 cm.
Pappa humret og smålo mens han surra fast skiltet med sisaltau. Det som var spesielt med skiltet var at hver eneste bokstav var malt i fargene rødt, hvitt og blått. Jeg syntes det var trasig at han skulle «gi» bort det fine skiltet. Da pappa kom hjem etter arbeidstid hadde han skiltet med seg i to oppflisete deler bak på bagasjebrettet. Det som skjedde da plasskommandanten fikk se skiltet malt med bokstavene i norske farger, blei han rasende og røsket skiltet til seg og smadra det mot skrivebordkanten. Selvsagt var pappa klar over at skiltet ville ende sine dager slik.
Byen mørklagt
En dag som pappa snekra oppå hustaket, hørtes en voldsom eksplosjon fra den tyske stillingen på Melkevarden. En stor steinblokk kom susende rett over hodet der han reparerte taket. Steinen havna i sjøen med et kjempeplask. Pappa bemerket han var glad at han bare var 179 cm og ikke 10 cm høyere.
Oktober 1944 ble det gitt ordre at byen skulle være mørklagt og ikke en lysstråle skulle synes i mørket på kvelden. Åtte-ti meter fra huset bygde pappa en jordgamme pansret med store steiner utvendig. Steinene blei kamuflasjemalt som terrenget rundt gammen. Sånne saker var pappa en mester til. Når kveldene kom, flytta vi alle ut i gammen med stearinlys og en liten fjøslykt. En kveld måtte pappa inn i huset for å hente ett eller annet. Gammen hadde en liten dør vendt mot huset. Litt uforsiktig blei døra åpna, slik at en lysstråle blei synlig for kompaniet ovenfor huset. Det var nok til at en mitraljøsesalve smalt i inngangspartiet til hovedhuset i det pappa halvveis på alle fire kom seg inn i huset. Kompaniet på Melkevarden hadde mitraljøsen innstilt på huset selvsagt. Halve bislaget blei smadret og rasert. Bare flaks at pappa ikke blei drept den gangen.
Dro til hytta
Vi ble ikke evakuert når tyskerne forlot byen. Vi var noen familier, i alt 28 voksne og unger som gikk til fots fra ytrebyen innover forbi indrebyen og et stykke forbi Vegsletta og videre til starten på Thomaselvdalen. Derfra over ei lita bru var det å gå 3-4 kilometer opp til ei lita hytte, og det klarte vi. Mamma og vi fire unger gikk sammen. Husker at det var noe slitsomt å gå helt fra ytrebyen og opp til hytta og spesielt for Agnes som var 3,5 år, men det var ingen sure miner. Mamma gikk med kua i band som gikk de 8-10 kilometrene før vi ankom hytta. Da vi på veien hadde gått gjennom byen og en kilometer videre, kom plutselig en tysk motorsykkel med sidevogn og bråstoppa rett ved siden av mamma og kua.
Soldaten i sidevogna lempet en metallboks til mamma og sa et eller annet før motorsykkelen kjørte videre. Mamma forsto at tyskerne kjente henne igjen fra ytrebyen. Boksen på ca 5 liter inneholdt førsteklasses tobakk. Dette var jo gull verdt for henne. Tobakken blei tatt godt vare på og plassert i et skap hjemme i stua. Jeg var stadig vekk og åpna tobakksboksen og sniffa inn den gode lukta. Mamma brukte tobakken som betalingsmiddel til Betsy-guttan som hjalp henne med praktiske gjøremål etter at pappa døde. Sånn prima tobakk som mamma hadde var det populært å hjelpe henne med småjobber.
Hytta i Thomaselvdalen hadde bare ett rom på cirka 12 kvadratmeter. Et spisebord som var i hytta blei flytta ut på trammen om kvelden når det var leggetid. Vi var noen unger som lå under spisebordet utenfor veggen og noen av oss sov ute i noen materialstabler med noe lørveklær som dyne. Høsten 1944 var ekstra mild. Det hjalp godt med i en ellers traumatisk tilværelse.
På marsjen fra ytrebyen til hytta var uten pappa vil æ huske. Han lå på sykehuset i byen.
Tyskere på besøk
Da tyskerne forlot Vadsø 28. oktober 1944 kom to tyske soldater hjem til oss og satt på kjøkkenet en stund, før de gikk for å utføre ordren de var pålagt. Den ene soldaten hadde metervis med detonerende lunte rundt halsen. Han fortalte at oppdraget de hadde fått var at Esbensenkaia i ytrebyen og kirka i Vadsø skulle sprenges ved midnatt. Dersom ordren ikke blei utført ville begge to bli henrettet, fortalte de. Soldaten med sprenglunta var frustret, sint og møkka lei hele krigen sa han. Før han gikk, reiv han delvis i stykker uniformsjakka slik at alle sølvknappene fra jakka blei spredt utover kjøkkengulvet.
Jeg husker at mamma tok vare på knappene til mulig nytte i andre klær. Den grønne sprenglunta fant man overalt i byen etter krigen. Kvinnfolka så god nytte av lunta for bruk til klessnorer. Den var passe tykk og belagt med glatt plastbelegg som var lett å tørke av skitt og støv før klærne blei hengt på «snora».
Ved midnattstider satt vi hjemme og så at Esbensenkaia og kirketårnet i lys lue ble sprengt til himmels. Mamma fortalte senere til venner at hun kunne lese avisa hjemme på kjøkkenet uten taklyset på inne, fordi brannen av kirka ga lys nok for å lese. Kirka var vel cirka 2,5 til 3 kilometer fra huset vårt.
Oppfeting i Sverige
Høsten 1945 var vi rundt 750 unger fra Alta, Kirkenes, Vardø, Vadsø og kanskje andre steder fra Finnmark som blei sendt til Sverige for å fete oss opp. Vi kom til noen snille mennesker i Borlänge, liten bygd nær Falun. Der hadde vi det godt i et halvt år. Dagny og Arne Granberg som de het, ville gjerne adoptere meg, men mamma gikk ikke med på det, heldigvis. Jeg trivdes godt der, men er glad for mammas avgjørelse slik jeg ser i ettertid. Kom altså hjem våren 1946, fem uker før pappa døde.
Som foran nevnt blei neste etappe i mitt tilfelle fra 1950 hos adoptivforeldrene, Agnes og Fridtjov Øwre i indrebyen. Etter skoletiden i Vadsø var det videre skoler, utdannelse og yrkeslivet.
Harald, Ivar og Agnes tok alle utdannelser av forskjellig yrker og arbeid tilsvarende. Men vi blei aldri å bo i nærhet av hverandre i voksen alder. Harald i Oslo, Ivar i Sortland og Agnes i Nordreisa. Ivar døde oktober 2013, Agnes døde november 2016 og Harald døde mars 2017 .