– Rørende. Vemodig. Spesielt.

Ord tidligere informasjonsleder Per Flatberg bruker om møtet med styret i «Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget».

40 år etter at han først kom til Alta, er Flatberg tilbake i Alta og har med seg barn og barnebarn, utenom ett. Han vil vise familien hvor og hvorfor han kjempet så hardt. Turen bød også på et historisk møte med det gamle styret.

– Dette er nok historisk. Jeg kan ikke huske at vi har vært samlet på denne måten alle sammen, siden den gangen. Og så er det nok siste gang vi er samlet også, sier Per Flatberg tankefullt.

Her er Alfred Nilsen, Ulf Thomassen, Svein og Anne Lovise Suhr, Bernt Suhr, Ingolf Lundberg. Bare Tore Bongo savnes sårt, etter at han gikk bort i august i fjor. De var ulike personligheter med ulik bakgrunn som fant et sterkt samhold gjennom felles kamp.

Ville vise barnebarna

Per Flatberg fra Haltdalen ved Røros har blitt 81 år, og har lenge hatt lyst til å vise familien hva han kjempet så hardt for. Det ble et følge på sju, med barn og barnebarn som tok turen til Alta.

– Det ble en utrolig fin helg, både for meg og resten av familien. De fikk et fint innblikk i hvorfor jeg engasjerte meg så sterkt i den saken. Og jeg tror nok at barnebarna forstår litt mer, forteller Per.

Han begynte å kjempe mot utbygging allerede tidlig på 70-tallet, gjennom Norges Naturvernforbund der han var generalsekretær. Han kom først i kontakt med Altautvalget – og så i 1978 kom han i kontakt med folkeaksjonen.

Krevende og dramatisk

To gode venner møtes igjen, noe de har gjort ofte gjennom årenes løp. Alfred Nilsen og Per Flatberg finner raskt tonen.

– Vi hadde utrolig mange samtaler, satt timesvis rundt kjøkkenbordet hjemme hos Alfred, forteller Per.

Alfred nikker.

– Det var der vi snakket, og planla så mye. Vi hadde et sånt gult kjøkkenbord med gule benker, forteller Alfred Nilsen.

Det fotografiet skulle jeg gjerne sett, tenker jeg. Hvis det ble tatt. Det tror de ikke.

Det er Ulf Thomassen som har fått i stand det spesielle møtet på Alta museum. Stor gjensynsglede hersker når vi møter den engasjerte gjengen.

– Dette er første gang vi møttes slik, noen har jeg ikke sett på mange, mange år. Andre har møttes i begravelsen til Tore Bongo. Det var et historisk møte, synes jeg. Nesten 40 år etterpå, og så mange fortsatt veldig engasjerte mennesker, sier han engasjert.

De fikk snakket om nettutstillingen NVE har laget om kampen om Alta nå i 2018, og om utstillingen som planlegges på Alta museum. Flatberg røper at det ble litt mimring også. Gro Harlem Brundtland vil de aldri tilgi.

– Jeg kan aldri tilgi henne at hun etterpå sa at hun angret. De ødela et av Nord-Europoas flotteste områder. Men; det ble jo en seier for de samiske områdene, sier han.

– Man snakker jo om ting man har opplevd. Det var mye latter rundt bordet. Vi snakket om hvor krevende det var, hvor dramatisk det var. Med så mange som kom oppover, både i 1979 i Detsika, Stillamarsjen i 1980, den store aksjonen i 1981. Vi var enige om at kanskje det aller viktigste var at det ikke ble brukt vold. Det snakket vi en god del om. Og så snakket vi om nålestikksaksjonene våre, og der vi lenket oss fast. Og selvfølgelig om oppviglersaken. Vi fikk høye bøter og betinget fengsel, forteller han.

Det var de stille aksjonene de likte, tok initiativ til og støttet.

– Jeg og Alfred er veldig enige. Vi var enige den gang, og er det nå. Alfred var sjefen og jeg var ansatt. Jeg skulle informere, men gikk nok av og til utenfor fullmaktene, sier han og ler.

– Var det også noen hemmeligheter?

– Ja, ja, noen, men de tror jeg ikke vi skal gjengi.

– Hvordan føltes dette møtet?

– Jeg synes det var rart. Det er alltid hyggelig å minnes ting, men det var vemodig å vite at det kanskje er siste gang vi treffes.

– Det gjør for vondt

Bare eldste sønn Per Arne hadde vært i Alta tidligere, da han var elev ved Øytun, mens Alta-aksjonen pågikk.

Men heller ikke Per Arne hadde vært på en slik båttur de fikk med Hans Ulrik Wisløff på elva, og opp til Gabo, med hans unike kjennskap til elva. Han hadde også tilbudt dem å dra opp til demningen. Men der sa Flatberg nei.

– Nei, jeg vil ikke se den flere ganger. Det gjør altfor vondt. Langt inni meg. Det vil alltid gjøre det. Det er det bitreste jeg har vært med på noen gang – at vi ikke skulle greie å redde elva. Men så skjedde det mye positivt etterpå, vi både tapte og vant, forteller han.

Familien gikk også fottur opp på Bæskades, og ut til Canyon.

– Det er et imponerende utsyn over elva, synes han.

Minner fra Gargia

Søndag ble det besøk hos Bjørg og Hallvard Larsson i Gargia.

– De var legendariske som drivere av fjellstua og ble sterkt berørt siden vi hadde leir i Gargia da vi ble jaget fra Stilla. Men så stormet politiet Gargia og teltene våre der. Ja, det er mange minner, sukker han.

– Det var så viktig for meg å vise barnebarna hvordan det var. Mange spør hvorfor i all verden jeg engasjerte meg så sterkt langt der oppe i nord. Nå tror jeg de skjønte det. Særlig det yngste barnebarnet tror jeg lærte mye. Hun er 12 og jeg er nå 81. Jeg tror hun forstår bedre hva det var jeg kjempet så hardt for, sier Per Flatberg.