En festivalkonsert med bare én musiker kan være dristige greier. Når den ene artisten er trommis, ER det definitivt dristig.  Men så er ikke Aleksander Kostopoulos en hvilken som helst trommis heller.

Bodøværingen som antakelig har den uoffisielle rekorden i antall band og prosjekter, han til enhver tid er medlem av eller involvert i, formelig oser av musikalsk fingerspitzgefyl og kreativitet.

Til høsten slipper 31-åringen sitt første soloalbum, og det er lov å ha forventninger.

Kostopoulos er første artist ut på lørdag, og dette er perfekt timing. Altavennen Kostopoulos, blant innvidde kjærlig kalt Kosten, har et ytterst dedikert publikum som er klin edru, lytter intenst og holder kjeft en hel halv time. Det sier en del om et kvalitetsbevisst publikum. Men det sier enda mer om magikeren bak trommesettet i grottelyset som holder folk i ånde, og vel så det. At den hardt arbeidende trommisen alltid også er en fryd å SE på, er selvsagt ikke noen ulempe i live- og solo-sammenheng. Kostopoulos synger på norsk og i falsett, og med fingertuppene aktiverer han forhåndsinnspilte, sfæriske toner og melodier fra en rimelig enkel samplemaskin. Trommespillet er utsøkt og virtuost, og Kostopoulos velger med omhu hvor på trommeskinnet han skal sette slaget. Lydbildet er nydelig, og det er bare å sette hode i fri og la det stå til.

Musikken er vakker, drømmende og svevende, med innslag av heftige greier som kan gi ganske frie assosiasjoner, for eksempel i sjamanistisk retning. Kostopoulos faller ikke for fristelsen til å vasse i påtrengende effekter, ensformighet eller gjentakelser. Det hele er ganske så nennsomt og sofistikert, og dynamikken mellom vokalen, tromminga og de elektroniske tonene er formidabel. Hvorvidt Aleksander Kostopoulos sitt soloprosjekt også fungerer på musikkanlegget hjemme eller på øret underveis, gjenstår å se; men jeg gleder meg som en unge til å prøve det ut.